Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Styrmo/Ottesen jr: Minner fra krigstiden 1807-1814

Gruppe 10.2, høsten 1994

Skje

 

ODDVAR STYRMO:

TIPPOLDEFARS SKJE

Det var enkelt det spisebestikket soldaten hadde i svenskekrigen 1807-14 og bestod neppe av mer enn treskjea og tollekniven og kanskje en enkel, tretannet gaffel. Enkel var også maten i det militære med mye grøt og velling, flat­brød og poteter, fisk og litt kjøtt.

Skjea som spiseredskap har vært brukt i uminnelige tider. Hornskje og treskje var vanlig. Hornskjeene hadde den ulempe at de mistet fasongen hvis en vasket dem i riktig varmt vann.

Alle hadde sin egen skje, og når en hadde spist, var det bare å slikke av den og sette den på vanlig plass i en skje-rekke eller i en sprekk i veggen.

Å lage skjeer var ett av gjøremålene vinterstid. Selv om skjeer av metall for lengst var i bruk, var det fortsatt treskjea som for menigmann og for soldaten i felten var det vanlige.

Min skje er 11,8 cm lang med et skjeblad på 6 cm i tverrmål. I skaftet er det øverst skåret ut et hjerte, og nedenfor er det risset inn årstallet 1809. Skjea er laget i hardved, og bladet har holdt seg merkelig godt, selv om den har vært brukt flittig. Min mor fortalte meg at det var hennes oldefar som hadde brukt den som soldat i krigen mot svenskene 1807-14. Hvem av mine tippoldefedre som har brukt skjea, er jeg ikke så sikker på. Det kan ha vært Mads Helgesev som bodde på Nordre Sunde da sønnen, Rasmus, ble født i 1815, eller det kan ha vært Ole Olsen fra Lardal, f. 1785. Hans sønn, min oldefar Nils Olsen, flyttet senere til Sandar og slo seg ned på Årø, og hadde eiendommen hvor Løken nå driver Årø Båtservice.


REIDER OTTESEN JR.:

EN GAMMEL KAFFEKJELE,
VARDEVAKT OG 7-ARS-KRIGEN.

Dette brevet skrev min bestemor Lovise Ottesen på Stub og la det ned i den gamle kaffekjelen. Hun var født i 1884 og datter av "Salmager Kristoffer Pedersen i Bjerggaden". I 1983 døde hun nesten 100 år gammel. Hun hadde stor sans for de enkle nære ting og ønsket at slike minner skulle bevares. Via min far har kjelen havnet hos meg. Ordrett lyder brevet slik:

KjeleDen gamle kaffi kjele.

"Mit barndomshjem var Bjerggaden som dengang var no. 39, de 3 huser som nu er revet. På venstre side av oss ligger et litet pent hus (i dag Bjerggt. 55). Da jeg var barn eides det av en gammel ugift dame, Maren Albrektsen — noen kalte henne Maren Sennik eller Maren Mørk. Hun bakte brød og kake i en stor bakerovn og solgte til folk. Jeg var ofte inne hos henne, kom jeg mens hun bakte sa hun: "Først i døra viser". Et prektig menske! Hun brukte dagli den gamle kaffe kjele og hun fortalte at den hadde hennes far med sig dengang han fik i opdrag og tenne og passe bål på Varden "nu var det krig og bålet skulle ji bud fra Varde til Varde. Antagelig het hennes far Sennik Albrektsen? Maren var antageli 90 år da hun døde i 1910 (Hun hadde solgt sit hus lenge før, og bodde nu hos Mikkelsen i Bjerggt. Der ble holdt ausjon over hennes eiendeler og da kjøpte jeg denne gamle kaffekjele, det var som jeg var litt gla i den for jeg hadde vert gla i gamle Maren.


Hilsen fra Mor. "

 

 


Kjelen er liten og nett, bulkete og av hamret kobber med en messingkant øverst ved lokket. I Sandefjords Historie står det om fisker Zernich Mørk. Han hadde hus i Bjerggata ved siden av Halvor Wiger (min oldefar), altså barndomshjemmet til bestemor. Det var vel han som gikk '"vardevakt" og brukte den gamle kaffekjelen. Mørk var senere riggmester på Rødsverven. Han hadde dette huset i Bjerggata ved folketellingen i 1801 og det er vel 7-års krigen 1807-1814 det gjelder.

Om kjelen kunne fortelle hva den har vært med om. Denne krigen uten direkte krigshandlinger, men med blokkade, hungersnød og armod blandt folket. Spesielt i "Bjerggaden" kanskje, hvor matrosene, løsgjengere, arbeiderne og de fattige bodde. Huset på den andre siden av min oldefar var "arresten" også brukt som fattighus. Dengang bodde det ca. 400 sjeler i "Sandafiord" som var et litet, men kanskje ikke ubetydelig ladested. I disse årene har det nok vært stille på den ellers livlige havna. Folk holdt vel stadig utkikk etter skuter, både med tanke på mat og fiender (Svensker og Engelskmenn). "Vardevakt" var vel et vanlig begrep i disse ufredstider, og "Varden" som bestemor skriver om er nok Kamfjordvarden.

Roar L. Tollnes har skrevet og "veter og varder" med overvåking og varsling i kulturminneblad 6.3. Varslingssystemet på vardene var i bruk fram til fredssutningen i 1814, da alle stasjonene med hytter og signalmaster ble rigget ned. Kaffi-kjelen er et litet vitnesbyrd fra fjerne tider i Sandefjord med en helt annen dimensjon.


Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 04.07.09