Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Liv Damsgård: Østerøy skole 1883-1989

Gruppe 5.7, høsten 1994

Østerøya skole

Lærer Hansen med sine elever foran Østerøy skole. Fotoet, utlånt fra Sandefjordsmuseene, var en gave til Leif Hunskaar fra Håkon Bergan, som selv er med på fotoet.


25.10.1882 ble det fattet et vedtak i Herredstyrelsen i Sandeherred som skulle ha stor betydning for den lille kretsen ute i Østerøya.

Vi kan lese følgende fra protokollen den gang: «Skolekommisjonens Forslag om opførelse af Skolehus i Østerøen bifalder, således at der i nærte Aars Skolebudjet oppføres 1000 kr til Optømring og Tækning af et Skolehus i Østerøens Kreds. Huset der opføres til næste Aars Sommer, skal have samme Størrelse som det i From Kreds».

Skolehuset var sterkt etterlengtet. Elevtallet hadde vært økende, og lokalitetene som ble brukt, var altfor små. I et «andragende fra noen opsittere i kredsen» datert 17.6.1881 blir det pekt på nødvendigheten av et eget skolehus. Det var en stor uttelling for kommunen, og økonomien var ikke den beste. Det ble derfor ikke noe positivt svar på brevet fra oppsitterne i Østerøya.

Kommunebestyrelsen lovet imidlertid å sørge for å få leiet «et rummeligere Lokale for Skolen». Dette viste seg å være vanskelig, i hvert fall «til en rimelig Pris». Allerede i mars året etter kommer et nytt skriv fra oppsitterne, og denne gangen lyktes det å få anbefaling fra skolekommisjonen og i neste omgang besluttende vedtak i kommunebestyrelsen.
Skolen skulle stå ferdig sommeren 1883 i følge vedtaket, men byggingen må ha dratt ut, og først midt i august 1884 ser det ut til at skolen ble tatt i bruk.

Plasseringen på Hjelmby var nok gjenstand for diskusjon, men mer sentralt «i øya» kunne den ikke ligge. Sentral ble den også i øyboernes bevissthet, og mang en kamp skulle de måtte kjempe for å beholde denne skolen, som ikke bare var et undervisningssted, men også et kultursted for hele øyas befolkning. De eldste nålevende forteller om møter, fester, søndagsskole, barneforening, sangkor for ungdommen m.m.

En en-etasjes bygning på 13m x 8m var malen for de fleste skolene i Sandar på den tiden. Det ble også størrelsen på Østerøy skole, kalt «Hjelmby-skolen» av lokalbefolkningen den første tiden. Innvendig var den malt lyseblå, i hvert fall klasserommet. Skolen var to-delt, så da holdt det med ett klasserom i starten. Så var det en leilighet for læreren i tillegg. Den bestod av to små rom nede og ett på loftet. Fra tidlig på 1900-tallet var også telefonsentralen i Østerøya plassert på skolen.

I omgangsskolens tid hadde Østerøya og Vesterøya samme lærer. Selv om Østerøy og Vesterøy var blitt to egne kretser i begynnelsen av 1870-årene, hadde de felles lærer helt fram til 1879. Da fikk Østerøy skole sin egen lærer, K.L. Hansen, en nyutdannet lærer fra Østfold. Han var født i 1858 og var lærer her til han døde i 1919. Vilhelm Møller skriver i «Sandar» bind 3: «....lærer Hansen omga sin person og sin skole med en anonymitet som gjør det vanskelig å danne seg et bilde av ham. Fra Hakon Bergans skriftlige nedtegnelse har vi et notat der det heter at lærer Hansen var frisinnet, han studerte den berømte danske George Brandes skrifter og var kjent som en kunnskapsrik mann.»
Kristian Håkonsen, Eian, som begynte på skolen i 1907, karakteriserer sin lærer slik: «Han var skarp, men egentlig ikke streng. Spanskrøret som det snakkes så mye om, så jeg aldri. Derimot var det nok noen som måtte «i kroken« hvis de hadde gjort noe galt.»

Alt i 1890 ble det vedtatt «at Vaggestad kreds kan få sin egen lærer med 2-delt skole, og at de øvrige Kredsskole blive dels fire-delte, dels tre-delte.» Det ble opprettet 5 lærerinnestillinger, og Vaggestad fikk sin egen lærer. Til tross for vedtaket, fikk Østerøy skole ingen lærerinne og følgelig ingen tre-deling. Dette fant kretsen seg ikke i og sendte skriftlig protest til skolekommisjonen. Svaret på dette var at kretsen måtte få «et tilstrækkelig høyt elevtall» før skolen kunne tre-deles. Året etter var elevtallet høyt nok, og skolen fikk sin første lærerinne, Mary Hjort. Hennes lærerstilling ble delt mellom Gjekstad og Østerøy skoler.

Hvor lenge skolen var tre-delt, vet vi ikke, men Kristian Håkonsen forteller at da han begynte på skolen i 1907, holdt småskolen til på Hjelmby-gården. Det første året hadde han en lærerinne som het frøken Sivertsen. Hun bodde på Vesterøya og rodde over Mefjorden annen hver dag og la båten sin på Landøya, ikke langt fra skolen. Selv om Mefjorden er smal, var nok dette litt av en utfordring mange ganger!

Noen lærerinnebolig var det ikke i kretsen, og det har nok vært medvirkende årsak til at vi hører lite om de kvinnelige lærerne. De kom og gikk, bortsett fra dem som bodde i øya og underviste i handarbeid for jentene, «syskole» som det ble kalt. Sigrid Klaveness, (elev 1926 – 33) forteller i minneskriftet: «Håndarbeid hadde vi tre uker av sommerferien. Det var lærerens datter (Gudrun Andersen, senere gift Moholt) som underviste. Vi strikket, heklet og sydde. ....En gang i løpet av håndarbeidsukene kom «tilsynet» for å se på oss. Det var to koner fra øya. De satt som regel ved veggen og snakket med lærerinna. En gang skulle vi sy nattkjoler av hvit staut, som var det vanlige. Men lærerinna fortalte at nå hadde hun protestert mot det kjedelige, hvite tøyet og forlangt noe med farger i stedet. «Det var virkelig modig gjort!», utbrøt «tilsynet» ved veggen. ...Og det ble pakket opp blankt, lyseblått og blekgrønt stoff.....» Det nyttet altså å protestere. Det måtte de lære seg til der ute. Bare et par år etter at de hadde protestert fordi de ikke fikk lærerinne, måtte skolen igjen se at vedtak som ble gjort i Herredsstyrelsen, ikke ble fulgt opp når det gjaldt Østerøy skole. Denne gang gjaldt det nødvendig utbygging av de minste skolene. Vedtaket som ble fattet 26.10.1892 var som følger: «....De tre Skolehusa i From's, Østerøen's og Vesterøen's Kredse påbygges i Lighed med de øvrige Skolehusa...».

Alle skolehusene fikk sine påbygg eller tilbygg «unntatt Østerøen». Det ble imidlertid vedtatt at det skulle innredes et rom til for læreren, noe han sikkert kunne trenge for sin store familie. Lærer K.L. Hansen døde våren 1919. Han hadde da vært lærer ved Østerøy skole i 40 år!

Undervisningen i sløyd og handarbeid foregikk om sommeren. Doris Larsen, f. Andersen, Strand (elev 1917-26) skriver i skolens minneskrift: «Det var jo ikke plass til sløyd og handarbeid, så det måtte vi ha om sommeren. Det ble storveis da vi en sommer fikk nytt uthus med sløydsal på loftet og fine, nye wc i første etasje, til og med stall til eventuelle hester. Skolen var jo også møtested for andre aktiviteter i kretsen.»

Høsten 1919 kom så den nye læreren, Olav Andersen, Namløs. Han var født i 1867 og hadde vært lærer og kirkesanger, først i Styrvold og senere i Ramnes. Han var kommet til Østerøya for å overta farsgården på Namløs. Nå ble han både lærer og gårdbruker, noe som nok kunne være stridt til tider. Han var en dyktig lærer som ventet mye av sine elever. Sigurd Karlsen, Sunde, som var elev på denne tiden, sa i et intervju: «Andersen var en flink lærer. Han var veldig god til å undervise i historie og regning. Og så var han svært interessert i astronomi. Han lagde et stjernekart som hang på skolen. Dette fikk han kopiert på Framnes og solgt til flere skoler, bl.a. i Oslo. Han laget konkret undervisningsmateriell og fikk bl.a. mønsterbeskyttet en sirkelplate som kunne brettes ut. Da så vi omkretsen bli til en rett linje.»

Ellers var lærer Andersen opptatt av religiøse og sosiale oppgaver. Vilhelm Møller skriver i «Sandar» bind 3: «....Men først og fremst var Andersen engasjert i religiøst arbeid, i menighetslav og misjon, særlig søndagsskolen. Hans engasjement i religiøst arbeid innvirket på hans virksomhet i skolen, der han forsøkte å gi sine elever noe mer enn faktiske kunnskaper.»

Lærer O. Andersen sluttet i 1932, og den nye læreren som kom, var Jan Østby. «Vi hadde hørt at han var sportsmann, at han hadde vært på hvalfangst og at han hadde skrevet bøker! Ingen av oss hadde sett et menneske som hadde skrevet bøker, så vi var uhyre spente på dette møtet.» (Sigrid Klavenes). Leif Barbru (elev 1935-1942) skriver i skolens minneskrift: «Jan Østby hadde stor betydning for oss elever p.g.a. sin dyktighet, myndighet og interesse for litteratur og sport.»

Ingen av skolene på den tiden hadde gymnastikksal. Det var «utegym» som ble praktisert, mer og mindre helhjertet etter lærernes interesse og fysiske egenskaper.

På slutten av 1930-tallet går Østerøy og From skole sammen om å arrangere felles idrettsdager. Etter hvert kom også Helgerød skole inn i dette samarbeidet. Det var store dager for elevene, og innsatsen var på topp. Her gjaldt det å redde skolens ære og få skjold på veggen som bevis på dette! Disse felles idrettsdagene varte til langt utover i 1960-årene. Da Sande skole, som den første i kommunen, fikk gymnastikksal, søkte Jan Østby seg dit. Det var i 1940.

I tiden like før Jan Østby ble ansatt ved Østerøy skole, dukket for første gang «nedleggelsesspøkelset» opp der ute. Sigrid Klavenes (elev 1926-33) skriver om tiden like før lærer Andersen sluttet: «Men læreren begynte å bli gammel. Det var snakk om at han snart skulle slutte. En dag fikk vi den sjokkerende opplysningen at det var snakk om å legge ned skolen vår! Vi var så få, ... vi kunne fraktes til Helgerød eller Breili. ...Heldigvis ble det ikke noe av å legge ned skolen den gangen. Det skulle bli ny lærer når den gamle sluttet!»

Vi kan ikke se noe nytt forsøk på nedleggelse de første årene Jan Østby var ved skolen, men han ante vel at skolen levde på nåde, og at det ville komme nye framstøt. Anelsene slo til. I 1938-39 arbeidet skolestyret med planer om en stor skoleutbygging. Herredstyret nedsatte i den forbindelse en «overkomité» som skulle legge fram alternativ til skolestyrets planer. Resultatet av overkomitéens arbeid var et forslag om at kretsene skulle ta standpunkt til å legge ned Vaggestad og Østerøy skoler. Elevene på Vaggestad skulle overføres til Haukerød, og elevene på Østerøy skulle overføres til Sande eller Helgerød.

Det ble holdt et orienterende møte på Østerøy skole 2. april 1940. Tjue-to personer møtte fram. Neste dag var det avstemning. Da var 69 personer møtt fram. Av disse stemte 65 for å beholde skolen, 4 for flytting. I Vaggestad krets var 71 møtt fram. Av disse gikk 65 inn for å beholde skolen. Få dager etter disse møtene bryter krigen ut, og myndighetene fikk viktigere saker enn skolesentralisering å ta seg av . Fra skolestyremøtet 16.4.1940 kan vi lese følgende om denne saken: «I det skolekontoret viser til resultatet av kretsavstemningen, foreslåes at skolekretsene Østerøy og Vaggestad opprettholdes.» Dette vedtaket gikk igjennom med 15 mot 6 stemmer. Det kan være interessant å lese mindretallets innstilling: «Vaggestad skolekrets sluttes sammen med Haukerød, og Østerøy sluttes sammen med Sande skolekrets, foreløpig for et prøveår.» Ikke rart at foreldrene i Østerøya reagerte på et slikt forslag!

Nedleggelsesspøkelset gikk i dekning under krigen, men dukket raskt opp igjen da krigen var slutt, og hele landet skulle bygges opp igjen. Sentraliseringsspørsmålet kom nå opp på landsbasis. I Sandar valgte skolestyret en nemd på fem personer som skulle komme med forslag om sentralisering og skolebygging. Etter bare tre måneder hadde nemda innstillingen klar. Den måtte virke sjokkerende, ikke bare i Østerøy-kretsen. Kommunens 13 skoler skulle reduseres til 7, evt. 6! Østerøy skole skulle høre til Breili krets. ...Planen var nok altfor radikal og endte opp med følgende vedtak i skolestyret 28.4.1947: «Skolestyret vedtar prinisipielt at det ikke er stemt for sentralisering.»

I krigsårene 1940-45 var det Tor Bergane som var lærer ved skolen. Den musikk- og sanginteresserte skientusiasten fra Telemark imponerte og inspirerte sine elever. Da freden kom, dro han til Oslo for å studere videre, og skolen var igjen uten lærer. Vilhelm Møller skriver i sin bok «Sandar» 3. bind: «Tiden mellom 1940 og Arne Damsgårds tiltredelse i 1958 var preget av liten stabilitet ved Østerøy skole. Etter Jan Østby kom Tor Bergane i 1940, deretter Trygve Ljosland, Leif Hunstad og Trygve Ljosland igjen. Felles for dem alle var at de beholdt stillingen bare noen få år.»

I denne perioden bør lærer Harriet Grøndahl nevnes. Hun var samtidig med Leif Hunstad i årene 1952-58, og var den første læreren som underviste i engelsk ved Østerøy skole. Det var en stor fordel. Elever som skulle inn på realskolen, burde helst ha lært engelsk i 6. og 7. kl., og disse hadde reist inn til Breili (senere Sande) skole for å lære dette. Nå var det bare undervisning i «skolekjøkken» som elevene ikke fikk ved egen skole. Det ordnet seg i 1964. Da var heimkunnskapsfaget inne i en glansperiode, noe som også Østerøy skole høstet fordel av: Et kummerlig rom i loftsetasjen hadde tjent som hybel for lærere. Nå stod det opp som fugl Føniks i lekre farger, med skap og benker og alt til faget henhørende. I denne sammenheng er det riktig å nevne lærer Else Kjærnes. Hun var en ildsjel for heimkunnskapsfaget og i noen år kommunens konsulent i dette faget. Hun bør ha sin del av æren for at Østerøy skole fikk sitt første spesialrom.

Dette var i 1964. Da hadde Arne Damsgård vært lærer ved skolen siden 1958. (I 1959 ble stillingen gjort om til styrerstilling). Han var knapt blitt varm i trøya ute på Østerøya før han måtte kaste seg inn i kampen for skolens fortsatte eksistens. Våren 1960 la nemlig en ny plankomité fram forslag om «endring av kretsgrenser». Den eventuelle endringen ville berøre 10 av kommunens kretser, og det ble tillyst avstemingsmøter i disse kretsene. Endringene ville ha fatale følger for de to minste skolene, og her var det stor oppslutning om kretsmøtene 19. mai. Som ventet, var det nærmest rent flertall for å gå i mot endringsforslaget. For Østerøy skole innebar dette flytting av 4.-7. kl. til Gokstad skole, en skole som hadde vansker nok med å huse sine egne elever!

Skolestyret «visket ut Vaggestad skole» (ref. Sandefjords Blad) i sitt møte 1.6.1960. I samme referat står: «Det bredeste smilet i Sandar skolestyre i går presterte skolestyrer Arne Damsgård.» Det var grunn til å smile. Et enstemmig skolestyre gikk i mot sentralisering av Østerøy skole.

Fram til 1950-årene var skolen for det meste to-delt. Nå stiger elevtallet, og etter hvert også undervisningstiden. Skolen gikk over til å bli tre-delt, noe den fortsatte å være helt til den ble nedlagt. Mange skoler hadde etter hvert fått foreldrelag. Det hadde ikke Østerøy skole, men de fleste foreldrene var medlemmer av Østerøy Vellag, som ble stiftet i 1964. Vellaget ble en uvurderlig støtte for skolen. Når en leser minneskriftet «Østerøy skole 1883-1983» og utklippsbok for 1960-1989 (bygget på lokalpressen), får en et bilde av elever som hevdet seg godt når de kom over i andre skoleslag. Skolen deltok på lik linje med de større skolene i forskjellige konkurranser, praktiske og teoretiske, og markerte seg til dels meget bra. Dette er litt viktig å få fram, for i nedleggelsesdebatten hevdet enkelte at de små skolene ikke kunne gi så godt pedagogisk tilbud som de større.

Men innsatsen i skolen og kretsens omsorg var ikke nok. Det gikk sakte, men sikkert mot skolens endelikt. Om igjen og om igjen er nedleggelse på tapetet. Lokalpressen, og senere også nærradioen, er periodevis full av stoff om de to små skolene, Furustad og Østerøy. Var skolen «omgitt av anonymitet» de første førti årene, kan en ikke si det om de siste tretti.

Stadig strammere snøres snoren, den løsnes litt innimellom for så å strammes enda mer i neste omgang. Trusselen er framme våren -72, på ny våren -74. Følgene av byggestoppen, som var innført i slutten av 1960-årene, begynte for alvor å gjøre seg gjeldende på slutten av -70-tallet. Utover i -80-årene sank elevtallet dramatisk. ... I forbindelse med utbyggingen av skolens nordligste opptaksområde, Busk, ble det tent et håp om tilvekst til Østerøy skole. Men den gang ei! I «Sandefjords Blad» leser vi 30.10.86 følgende overskrift: «Busk skal «tilhøre» Gokstad». Mange foreldre var bitre og gav uttrykk for dette i presse og nærradio. Bitterheten ble ikke mindre da de måneden etter kunne lese at ved å legge ned de to små skolene, ville kommunen få råd til å innføre EDB i grunnskolen i Sandefjord! At skolene ble spilt ut mot hverandre på denne måten, var en ny og vond opplevelse.

De gjentatte nedleggelsesforsøkene tærte på kreftene. Det kostet å stå på barrikadene. Flere begynte å innstille seg på at barna deres måtte gå på en annen skole. Elevtallet var nå kommet langt ned på 20-tallet, og mulighetene for tre-deling var ikke til stede lenger. En to-delt skole kunne verken lærerne eller foreldrene forsvare.

Skolen rakk å feire sitt hundreårsjubileum i 1983 med brask og bram. Elevene ble lagt merke til i 17. mai-toget der de gikk kledd som barna for hundre år siden. Responsen fra tilskuerne var stor. De små skolenes utrettelige kamp engasjerte kommunens innbyggere, og derfor var det ikke lett for de politikerne som ønsket å legge ned skolen, i hvert fall ikke i et valgår.

I mellomvalgåret skjer det. 21.6.1988 vedtar skolestyret at elevene ved Østerøy skole skal overføres til Helgerød krets fra skoleåret 1989-90. Bystyret stadfestet vedtaket høsten -88. Det var ingen trøst at Furustad skole led samme skjebne.

I 17. mai-toget 1989 tok Sandefjords befolkning avskjed med Furustad og Østerøy skoler.

Da skolen ble nedlagt, hadde det vært stor stabilitet i lærerstaben i mange år. Arne Damsgård, styrer ved skolen, 1958-89, Sigrid Sjømæling Andersen, 1947-69 (timelærer), Agnes Ringdal, 1966-81, Liv Damsgård, 1965-89, Gerd Johansen, 1966-89, Lise Eidevik, 1982-89, er navn som bør nevnes fra skolens siste tretti år.

Skolebygningen ligger der fremdeles, fem meter lenger enn den opprinnelig var. Det skulle gå nærmere femti år før den fikk dette påbygget. Gymnastikksal fikk den aldri, men i en litt roligere periode først på -70-tallet oppnådde den å få et frittstående tilbygg med dusjanlegg, badstue og materialrom. Skolebygningene fungerer nå som grendehus for kretsen, og Vellaget har ansvaret for dette. Heldigvis er det liv og latter der ute fremdeles. Østerøy Barnehage som holder til i bygningene, sørger for dette.

 

Kilder
Alle henvisninger til skole- og kommunevedtak før 1960 er lånt fra manuskriptet til Bjørgulv Liens bok. «Folkeskolen i Sandar og Sandefjord gjennom tidene». Utkommer 1994.

Etter 1960 er disse henvisningene tatt fra referater i «Sandefjords Blad»

Vilhelm Møller: Sandar bind 3 s. 198 ff (1985)

Minneskrift: Østerøy skole 1883-1983, red. Liv Damsgård (1983)

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 16.04.09