Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Jorunn Homleid: Sandefjord bibliotek - en historikk ved hundreårsjubileet 1994

Gruppe 5.1, høsten 1994

Interiør fra Kirkegata 2

Interiør fra Kirkegt. 2, med portrettet av Dorothea Christensen som bekrefter inntrykket av hennes sterke posisjon. (Foto fra Sandefjordmuseene)


Som det første av de fire store byene i Vestfold kan Sandefjord bibliotek feire 100-årsjubileum i 1994. Sandefjord bibliotek har tre kilder: Sandefjord bys boksamling fra 1894, Sandar folkeboksamling fra 1891 og Fevang folkeboksamling fra 1916.I forkant av kommunesammenslutningen fikk de to førstnevnte bibliotekene felles ledelse fra mars 1967, men samordningen av dem var ikke sluttført før ved innflyttingen på Hjertnes i juni 1975. Ved en omorganisering av bibliotekvesenet i kommunen i 1973 ble Fevang folkeboksamling en avdeling av Sandefjord bibliotek, men fortsatte i lokalene på Fevang som før. Både for dette biblioteket og for Sandar folkeboksamling fins egne jubileumsskrifter, slik at de her bare blir omtalt som deler av Sandefjord bibliotek etter 1966. For det er Sandefjord bys boksamling det skal dreie seg om, og det passer å avslutte beretningen med det siste året på Kathrineborg, der fortiden fremdeles var levende på så mange vis.

Sandefjord bys boksamling 1894 - 1966.
Med 1.096 bind i et skap i folkeskolens lærerværelse – det må ha vært et stort skap – åpnet Sandefjord By's Bogsamling 10. april 1894. Bøkene var samlet herfra og derfra, lokalet var høyst midlertidig og åpningstiden var kun 1 time to ganger ukentlig, men opplegget holdt likevel. Det var trange kår, men bibliotekidéen hadde gjennomslagskraft.

Otilie Olsen

Otilie Olsen, bibliotekar 1894-1919. (Foto formidlet av Doris Solheim)

Sandefjords Bogkjøbforening
og Dorothea Christensen

Det skyldtes menneskene som sto bak, ikke minst en dame med ideer og med et initiativ utenom det vanlige og med fabelaktig organisasjonstalent: Dorothea von der Lippe Christensen. Hun kom til Sandefjord i 1872 som fruen til dr. Julius Christensen. Hennes mann var med og stiftet Sandefjords Bogkjøbforening i 1873, og i denne foreningen finner vi kimen til biblioteket. Fra forhandlingene på generalforsamlingen i 1874 kan vi lese i protokollen: "Bøgerne tænkes at skulde danne et vordende Bibliothek for Byen, som naar det bliver 100 Bind kan tilbydes Communen". Julius Christensen sto som leder av Bogkjøbforeningen fra 1877 til den gikk inn i slutten av 90-årene, men det var hans kone, Dorothea, som overtok alt arbeidet med den.

På foreningens generalforsamling i 1892 ble det vedtatt å oversende et tilbud til kommunen om å overta bøkene. Formannskapet takket ja og vedtok å opprette et offentlig bibliotek i sitt møte 11.4.1893. Ved foreningens opphør skriver Dorothea Christensen: "Hermed gaar Bogkjøbforeningens Regnskap
over i lønnede Hænder, efter at jeg har maset med det i 20 Aar, men Maalet er naaet: et kommunalt Bibliothek for Sandefjords By er derved bieven grundlagt". Dorothea Christensens innsats for biblioteket opphørte ikke med dette. Hun ble medlem av bibliotekstyret og var formann i årene 1903-1907.

Den første tiden. 1894-1918
De "lønnede hænder" tilhørte Otilie Olsen, som i januar 1894 gikk i gang med å ordne og klassifisere boksamlingen. Under tvil ble dette ansett som lønn verdt, og hun fikk lov til å regne dette arbeidet med i årslønnen på kr. 75. Otilie Olsen må ha vært et funn for det nye biblioteket, kunnskapsrik, målbevisst og energisk. Lønnen steg raskt til 100 kr. og etter hvert til 300 og nærmet seg til slutt 1.000 kr. pr. år. I sine 25 år som bibliotekar opplevde hun å flytte med biblioteket fire ganger. Den første flyttingen foregikk fra lærerværelset til et tilbygg til vaktmesterboligen, omtalt som et fjøs og bitterlig kaldt om vinteren. Bybrannen 16. mars 1900 satte en stopper for disse uverdige forholdene, og som en fugl Føniks steg biblioteket opp av asken i et stort rom i den nye middelskolen (Handelsgymnasiets bygg) i februar i 1901. Man ordnet bøkene etter mønster av Deichmanske bibliotek i Oslo, innredet det til bruk som leseværelse, kjøpte inn Salomonsens konversasjonsleksikon og abonnerte på tidsskrifter som Samtiden, For kirke og kultur og Husmoderen. Utlånet økte fra 5.480 i 1899 til 7.172 i 1902.

Protokollene fra denne første tiden gir omfattende opplysninger om biblioteket og dets brukere. May Haraldsen har benyttet dette stoffet i sin hovedoppgave ved Statens bibliotekhøgskole "Sandefjord bibliotek etableres – noen momenter til en bibliotekhistorie", og noe av det gjengir vi her.

Lånere i 1901. Antall: 444, 270 kvinner (60.8%) og 174 menn (39.2%). Den største gruppen lånere er årsklassene 15 – 24 år med 185 lånere eller 41.7%. Lånerne er også inndelt etter yrke. Blant menn er det flest håndverkere og blant kvinner ansatte i handel og kontor. May Haraldsen skriver ellers at hun "synes det ser ut som lånerne representerer befolkningen i Sandefjord på en god måte. Her er sakfører, byfogd, sogneprest og lærer .... Og her er sagbruksarbeider og arbeidere".

I tiden 1894 til 1904 var utlånet av romaner og annen skjønnlitteratur mellom 83 og 92% av det samlede utlånet, og historie og geografi vekslet som den mest populære delen av fagbøkene. At underholdningslitteratur fantes og ble mye brukt, kan vi se av en oversikt May Haraldsen har laget over bøker reddet etter brannen i 1900. Av 231 utlånte bøker var 165 romaner og tre på topp av forfatterne var i rekkefølge: Kaptein Marryat, I.F. Cooper og Bernt Lie. De fire store: Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie var også populære.

Grunnleggerne av biblioteket hadde et klart siktemål for virksomheten: "Et kommunalt bibliotheks opgave blir derfor i første række efter evne at skaffe publikum belærende bøger, som kan hæve leseren, berige og udvikle intelligensen og hjælpe ham til selvstudium. Den egentlige underholdningslekture kommer saaledes ... i anden række i et kommunebibliothek som vort med sit begrændsede budget." (Dorothea Christensen).

Når man ser på sammensetningen av bokstammen, blir man imponert over tiltroen til lånernes kapasitet og interesser. Underholdning kommer i annen rekke, men blir likevel ivaretatt godt nok til at lånerne ikke gir opp. I disse første årene fikk biblioteket et solid fundament, som holdt under skiftende tider og forutsetninger og som var noe til å bygge videre på.

Etter hvert ble rommet i middelskolen for trangt, og da biblioteket i september 1914 kunne åpne utlån i tilbygget til folkeskolens første etasje, "var alle enige om at boksamlingens nye lokale var hyggelig og vakkert". Som en forsmak på våre dagers bokmesse ble det innkjøpt 22 forskjellige julehefter, som ble lagt ut siste søndag før jul til allmenn tilfredshet. I 1915 ble det ansatt lønnet assistent, og bibliotekarene lønn var steget til 600 kr. årlig.

I stuertskolens bygg i Kirkegt. 1918-1936.
Allerede i 1918 er biblioteket på flyttefot igjen, denne gangen til stuertskolens bygg i Kirkegaten, den gang omtalt som Vaskeriets gård. Man må forundre seg over hvor storslagne de var, da de planla innredningen – innflytelsen fra Deichmanske bibliotek er tydelig både når det gjelder interiør og inventar. Her hadde biblioteket noen gode år før det ble for trangt. I 1920 var utlånet for første gang over 10.000 bind. Mange Sandefjordsfolk vil huske hvor hyggelig det var å sitte der og lese på lørdag ettermiddag – da var barna velkomne også.

I 1919 overtok Margrethe Sørlle som bibliotekar. Om henne vet vi at hun må ha hatt en travel jobb. I løpet av hennes tid steg utlånet til over 35.000 bind (1933). Den viktigste årsaken til denne kraftige utlånsøkningen var opprettelsen av klassebibliotek ved Byskolen. Ideen ble lansert av Sandefjord lærerindeforening i 1921 etter mønster av Oslo og Drammen, og den slo godt an og ble iverksatt i løpet av de neste årene. Hver skoleklasse fikk en bokkasse med 35 bøker, beregnet å være 1 bok pr. uke for hvert skolebarn i skoleåret. Byskolen hadde flere paralellklasser på hvert klassetrinn, og selv om småskolen ikke var med i ordningen til å begynne med, var det likevel et omfattende system å ha oversikt over. Utlånet varierte mellom 9.000 og 11.000 bind pr. år. Ordningen opphørte først i 1961.

Vinteren 1931/32 var hvalfangerne hjemme og sørget for et nytt hopp oppover på utlånsstatistikken, og denne trenden holdt seg i årene fremover. I begynnelsen av 30-årene ble det ikke holdt møter i bibliotekstyret i det hele tatt, slik at det meste av ansvaret for driften må ha hvilt på bibliotekaren.

Signe Naper, som hadde vært assistent fra 1925, overtok som bibliotekar i 1933 og opplevde flyttingen til Kathrineborg i 1936. I 1935 nådde Sandefjord bys boksamling sitt toppnivå når en ser bort fra krigsårene med sine rekordutlån. Biblioteket var åpent 5 dager i uken og utlånet var 37.566 bind. Men lokalet i Kirkegaten var blitt absolutt for lite for et slikt aktivitetsnivå, særlig savnet man et eget leseværelse.

På Kathrineborg 1936-1966.
Da bibliotekstyret i 1935 fikk en ny og aktiv formann i Arne Hoffstad kom det fart i arbeidet med å skaffe nye lokaler. Eiendommen Kathrineborg (nå Brydeslottet) ble på den tiden innkjøpt av kommunen til bruk for handelsgymnasiet. Der var det noen ledige lokaler som ble planlagt til bibliotek. Statens bibliotekkonsulent, fylkets bibliotekinspektør, bibliotekstyret og tidligere og nåværende bibliotekar var med på befaringen og godkjennelse av lokalene. Det fremgår at man hadde mistanke om at beliggenheten var uheldig, og formannen fremholdt at "ordningen betraktes som midlertidig" men i gleden over å få rommelige lokaler i en staselig bygning lot man betenkelighetene fare. Dessuten håpet man på et nytt rådhus, der også biblioteket skulle få sin plass – et håp som ble holdt levende helt frem til krigen.

Innflyttingen i nye og rommeligere lokaler medfører vanligvis utlånsøkning, men på Kathrineborg startet en jevn, men ikke dramatisk nedgang i utlånet omgående. Som et mottrekk ble utlånstiden utvidet. Siste år før krigen ble det lånt ut 28.000 bind. Peten Tjersland overtok som bibliotekar i 1937. For henne ble krigsårene en slitsom tid. I 1942 ble et NS-medlem ansatt som assistent, og de to til sammen akslet et utlån som etter hvert økte til det dobbelte av det normale. Rekordutlånet på en dag var på 735 bind, og Peten Tjersland beskriver det slik: "Personalet har arbeidet under høytrykk." Det var en imponerende arbeidsinnsats ikke minst med tanke på at NS-myndighetenes vaktsomhet var rettet mot biblioteket. Men det må ha vært en glede å få oppleve at det var slik bruk for biblioteket.

Da krigen var slutt, sank bokutlånet umiddelbart til under førkrigsnivå. I årene 1945-1966 var det gjennomsnittlige årlige utlånet ca. 26.000 bind. Norsk Bibliotekforening hadde et vellykket landsmøte i Sandefjord i 1948, men møtedeltagerne fikk ikke se biblioteket. I 1949 finner vi følgende hjertesukk i protokollen: " – biblioteket arbeider under helt uholdbare forhold. Det er sprengt både hva angår plass til bøker og publikum." Bibliotekdirektøren er orientert. I 1950 foreslår han en egen bibliotekbygning, eventuelt i samarbeide med Sandar, der biblioteklokalene jo var enda mindre tilfredsstillende.

Bibliotekstyret velger i første omgang å satse på andre alternativer, men i 1954 anbefaler bibliotekstyrene i de to kommunene i et brev til formannskapene at "spørsmålet om å bygge et nytt fellesbibliotek tas opp til realitetsavgjørelse ved kommende budsjettbehandling". Så å si uten avbrekk arbeidet de to bibliotekstyrene videre med planer om et nytt felles bibliotekbygg, hele tiden med bibliotekmyndighetene som rådgivere.

Da handelsgymnasiet flyttet fra Kathrineborg til Jernbanealléen i 1960, ble det sørget for at biblioteket fikk noe av det ledige arealet. I 1961 ble den nye barneavdelingen åpnet, nytt magasin ble det også. Begge deler var åpenbart lyspunkter i en heller seig motbakke for bibliotekstyret og personalet.

Ved opphevelsen av avtalen mellom Sandar og Sandefjord om 5 kr. avgift årlig for lånere fra den andre kommunen gjør bibliotekstyret uttrykkelig oppmerksom på at noe "likeverdighetsforhold" er det ikke mellom de to bibliotekene. Dette var i 1959, og slik hadde det nok vært frem til da: bybiblioteket var i enhver henseende best. I 60-årene skjer det en forandring. Utlånet på Sandar øker jevnt og trutt, slik at det i 1966 er det dobbelte av utlånet på Kathrineborg.

Sandefjord bibliotek 1967 — juni 1975.
Ved sammenslutningen av de to bibliotekene i 1967 hadde Sandefjord bys boksamling større lokaler, flere bøker, mer personale og lengre åpningstid til disposisjon for sine vel 6.000 innbyggere enn Sandar folkeboksamling hadde for sine vel 24.000 innbyggere. Sandars fortrinn var beliggenheten og i en periode tilgang til bibliotekfaglig arbeidskraft.

Årene 1967-1975 ble en grotid for Sandefjord bibliotek. Det vokste frem en organisasjon som smeltet de to bibliotekene sammen og overtok ansvaret for hele bibliotektjenesten i kommunen, Fevang avdeling og bokbusstjenesten inkludert. Nye tiltak som besøk av skoleklasser og eventyrtimer kom i gang og nye former for samarbeide. Planer for nytt bibliotek med romprogram forelå da tilsagnet om den store gaven til kommunen kom i 1968. Da biblioteket flyttet inn i nytt bygg, var forholdene lagt til rette for å fylle det med liv og aktivitet, blant annet var hele boksamlingen revidert og registrert og en musikksamling bygget opp fra grunnen.

Kommuneadministrasjonens velvilje og bibliotekstyrets interesse hadde uvurderlig betydning for utviklingen. Et møte i Sandefjord Polytekniske Forening i januar 1969 med bibliotek som tema, der rådmannen var til stede, ble en spore i planleggingsarbeidet. Styrets Sverigetur for å se nye svenske bibliotek fikk også mye å si. Som en kuriositet kan nevnes at svenskene ble imponert av reisemåten, som foregikk med privatfly og ikke var spesielt dyr. Arne Hoffstad gikk av som formann i bibliotekstyret i 1972 etter nærmere 20 år i dette vervet. Han kunne gjøre det i forvissning om at nå ville planene bli realisert, og det bedre enn man noen gang hadde våget å håpe på.

Bokutlånet økte fra 74.000 i 1967 til 136.000 i 1974, det siste året i gamle lokaler. Det sterkt voksende personalet hadde kummerlige arbeidsforhold, og for mange eldre var det en påkjenning å komme seg opp bakker og trapper, slepende på bibliotekbøkene. Loftet på Sandar herredshus og de mer standsmessige lokalene på Kathrineborg hadde likevel sin sjarm. Tårnet på Kathrineborg, der de stakkars magasinbøkene sto og mugnet og de "hemmelige" små rommene i krokene, gav næring til fantasien. I det mørke magasinrommet under skråtaket på Sandar kunne det være en eiendommelig stemning når bokstøvet danset i de få strålene fra kveldssola som trengte seg inn. Begge steder kom lånere og personalet nær innpå hverandre, og skjønt omgangsformen på Kathrineborg var noe stivere, skapte dette en hyggelig atmosfære.

Den nære og fortrolige tonen lot seg ikke uten videre overføre til de store lokalene på Hjertnes, skjønt personalet gjorde sitt beste for at det skulle bli hyggelig der også. De morsomme gamle møblene som hadde flyttet med fra sted til sted, ble stående igjen på Kathrineborg, der de hørte hjemme. Men hovedinnholdet i et bibliotek tok vi med oss. Stolte minner fra Sandefjord bys boksamlings første tid: de prektige protokollene, de gamle slitte bøkene i skinnbind og ikke minst perlene i vår boksamling "Bibliotheca Norvegica" og "Diplomatarium Norvegicum" forteller sitt om et bibliotek med høy standard og i flittig bruk.

Forfatteren har vært sjef for biblioteket fra 1967 og fortsetter den ubrutte rekken av kvinnelige sjefer ved Sandefjord bibliotek.

Kilder
Sandefjord biblioteks arkiv., Protokoller og dokumenter.
Manuskripter av Otilie Olsen og Arne Hoffstad.
Haraldsen, May., Sandefjord bibliotek etableres — noen momenter til en bibliotekhistorie. Statens bibliotekhøgskole 1984.




Bruk av stoffet med angivelse av kilde tillatt.

Sist oppdatert 09.02.09