Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Rukla - og en av bygningene der

Gruppe 5.2, høsten 1993

Rukla

Fotografiet fra 6/5 1971 viser den påbegynte oppfyllingen for de store veiarbeidene gjennom Rukla. Prinsensgate 26 og 28 er revet. «Gjertesalen», nr 24, står fortsatt med en etasje mot gaten og to etasjer og rødmalt mot gården. Lengst til høyre med grå takstein er nr 22, den eneste av bygningene som fortsatt står Lengst til venstre, på motsatt side av gaten, sees en del av Nicolaysens kolonialforretning. Bygningen var oppført i 1843 av Johan Hutzelsieder På motsatt side av Landstadsgate stikker den høye bygningen Prinsensgate 25 opp, opprinnelig Mathias Hansens hus, men sterkt ombygget senere. Eieren 1767-1779 var Lars Christensen Vadbinder.  Foto:R. L.T.


Rukla — eller Rugla — er det gamle navnet på Prestegårdens grensebekk i vest. Navnet kan bety Den rolige, makelige, og stort sett svarte den vel til navnet.

Prestgårdens husmannsplass mot bekken overtok bekkens navn, og Ruklehuset, opprinnelig framhuset på plassen, er nevnt 1729, og en bygning står fortsatt på gammelt sted, med nyere vinduer og panel. Ved kongelig resulusjon av 22. mai 1833, for 160 år siden, ble Ruklaplassen en del av ladestedet Sandefjord. Et kart over ladestedets foreslåtte grenser var utarbeidet i 1828, sammen med en beskrivelse. For ladestedets nordvestre del sier beskrivelsen: — derfra følges det gamle Gjærdet i Nord langs med den syndre Myhra Plads til den nordre Myhra Plads. Derfra gaar Linien i Vest til Gjærdet paa Hagemanns Løkke, Lundene kaldet, følger derpaa Gjærdet i Syd til Ruklo Broen, og derfra langs Bækken, der skjælner mellem Buegaarden, Puggestad og Hjærtnæs lige i Søen.

Som det går fram av beskrivelsen og kartet, ble det spart igjen en smal stripe mellom bekken og ladestedets grunn nordover fra «Ruklo Broen». Kommunikasjonsmessig var dette et viktig sted, og Prestegården ønsket nok å beholde kontakt til brustedet over egen grunn, selv om dette senere neppe fikk noen særlig betydning. På kartet fra 1801 nevnes veien fra vest ned til brustedet Konge Vej fra Laurvigen til Sandefiord. Den fortsatte i Bugaardsgaden, den senere Prinsensgate, over på ladestedets grunn.

 


l 1854 ble de første tomtene stykket ut i Nybyen, kvartalene mellom Landstadsgate og Tidemandsgate. Den nordligste delen her het Rukleløkka, og gatene fikk navn etter det: Nordre Ruklegade (Tidemandsgate) og Søndre Ruklegade (Schrøders gate). Men «kjerneområdet» i stedsbegrepet Rukla ble fra krysset mellom Landstadsgate (Armgaden) og Prinsensgate til og med nedre del av Lundenveien. Dette var fram til 1888 byens utkant.

Prinsensgate 22, som fortsatt er bevart, var en tid det nordligste huset på vestsiden av Bugaardsgaden. Konsul Høst har tegnet det slik han husket det fra 1840 (Hougen I, s. 308 og på Bymuseet). En midtark mot gaten er senere kommet til. Styrmann Gjert Christensen kjøpte eiendommen i 1832 av maler Hans Møller for 500 Spd., og han satt som eier livet ut. Eiendommen, tomt nr. 168 i ladestedet, omfatter arealet mellom Bugaardsgaden og bekken helt opp til Rukle Broen. Etter Gjerts død, ble arealet stykket opp og solgt til flere eiere. Målebrev til neste eier av nr. 22, Anders Hansen, ble satt opp 1874, og Ottilie, enken etter Gjert, utsteder skjøte i mai 1876. Før sin død var Gjert Christensen avansert til kjøpmann og vertshusholder, og vi kan regne med at det var som vertshusholder han oppførte bygningen ovenfor nr. 22. I denne innredet han et danselokale, den nokså omtalte, men vel ikke alltid like godt estimerte, Gjertesalen. På gårdssiden hadde Christensen brennevinsutsalg.

En oversikt over brennevinshandelen i Sandefjord viser at det i 1871 ble solgt 27.996 potter brennevin og 7.168 flasker øl. Dette ga en nettofortjeneste på 2.263 Spd. Til sammenligning kan det nevnes at utlignet byskatt for 1872 utgjorde 2.200 Spd.

Plantegninger


Far til Gjert Christensen, Christian Rasmussen, ble kjent som «losen på berget» da han i 1811 flyttet fra Bugaardsgaden (Prinsensgate) til Oddefjell (Fjellveien 5). Hans far var «rorsmann» Rasmus Hansen på Natholmen, som fikk stor etterslekt i Sandefjord. På Oddefjell vokste det opp en stor barneflokk. Den mest kjente ble Søren Lorents Christensen. Om han forteller skoleprotokollene at han 11 år gammel i 1. klasse var borte fra skolen i 137 dager, men var forøvrig både en flink og snill gutt. Broren Gjert var fraværende 3 måneder. Begge var senere blant underskriverne av et klagebrev over byens lærer, så såpass hadde de lært. De hadde dessuten forretningstalent, på hvert sitt område i byen.

Det første kjente danseorkester i Sandefjord virket antagelig omkring 1870. Det var et tremanns-orkester og besto av Anders Hansen, bror av lærer og senere kemner Ole Hansen (ikke å forveksle med den samtidige postmester Ole Hansen eller den senere kemner Harris Hansen), maler og fotograf Thorsen og blokkmaker Henrik Waaler. Thorsen eide nabogården til «Gjertesalen» i Rukla, hevdes det, så han hadde ikke langt å gå når orkesteret spilte til dans der.
Det virker imidlertid som også maler og fotograf Thorsen hadde lokale til utleie, for det nevnes at Sandefjords Sangforening på grunn av økonomien leide lokale i Rukla hos maler Thorsen, noe som viste seg lite tilfredsstillende. Medlemmene møtte ikke fulltallig opp på øvelsene. Dette bedret seg betraktelig da foreningen senere leide lokale i Jørgensen Hotel i Bjerggaden, det senere Røsholms Hotel.

l 1882 reklameres det i lokalavisen:

I hr Thoresens lokale ved Ruklebroen giver kineseren Arr Hee Bennesaid søndag 22/10 kl. 5-10 tvende store forestillinger lste plads 50 øre, 2den pi. 25 øre. Børo det halve. A.H.B.
4/11.I maler Thoresens sal, Bugaardsgd. gives 5 nr kl. 5-10. Trylleri, spiritisme, magnetisme. Forestillinger hver time. Ærbødigst Charles.

Folkelivet i Rukla må ha vært broket.

I Prinsensgate 27, på det nordre hjørnet av krysset mellom Landstadsgate og Prinsensgate, hadde Nicolaysen sin kolonialforretning. Bygningen huskes nok ennå av mange. Den var siste bygning på østsiden av Prinsensgate før Ruklehuset. På motsatt side av gaten, nord for nr. 24 — Gjertesalen — lå nr. 26 og 28a vegg i vegg, samt den noe yngre og mindre bygningen nr. 28b. Sistnevnte ble revet først, men i april 1971 var også nr. 26 og 28a borte, og sammen med dem den nær sammenhengende rekken av uthus ned mot bekken. Arbeidene til den fremtidige Sandefjordsveien var påbegynt. Rukla skulle aldri mere bli hva den hadde vært.

Prinsensgate 24 sto som Landstadsgates visuelle avslutning mot vest, lav, hvitmalt med grønne dører og vinduer. På siden mot gården var den to etasjer høy og rødmalt. Den røde malingen var billigere. Samme året som Gjerts enke solgte nr. 22, 1874, solgte hun også nr. 24. Skjøte er utstedt 1876 til A. Forsmann. Olav Olsen overtar 1878, Bernhard Børresen 1895 og i 1918 er tre eiere innført i.grunnboka: Ole Hansen, Kristinus Nicolaysen og O. B. Hansen. I 1922 skjøter C. Nicolaysen videre til Hartvig Hansen som 1942 overdrar eiendommen til Hans Gulliksen. Fra 1948 til 1971 er Gunnar Jensen eier. Da overtar Sandefjord kommune det hele til veigrunn for Sandefjordsveien og forlengelse av Landstadsgate.

Bygningen på nr. 24 var ikke et mesterverk på noe måte. Som rivningsbildet viser, var veggene oppført i bindingsverk, panelt utvendig og innvendig. Det kan ha vært ganske kaldt der om vinteren, men når dansen gikk, holdt man vel varmen. Etter at Gjertesalens tid var forbi, ble hovedetasjen innredet til to leiligheter med pipe og kjøkken mot hver sin gavl. Det kan gjettes på at Gjertesalen i sin tid utgjorde husets sentrale del, fra pipe til pipe og i husets bredde. Den målte da ca. 10 x 6 meter, med 4 vinduer og midtstilt dør mot Bugaardsgaden og 3 vinduer midt på motsatte vegg. I bakre del av underetasjen var det bakerovn. Så det kan tenkes at det i bygningens «glanstid« ble tilbudt både brød og sirkus —og med en dram attåt.

Rukla er blitt historie, fargerik lokalhistorie. I denne historien kommer også oversvømmelsene inn, helt fram til inn på 1950-tallet. Krysningspunktet mellom bekken og Prinsensgate var i denne sammenheng et følsomt sted. Vannet kunne gå helt opp mot kjøpmann Nicolaysen. Voldsomme nedbørmengder skapte flom i oktober 1935 og i august 1946, men storflommen 24. august 1950 er nok den som vil bli husket lengst. Men nå er også flommene blitt historie. Et effektivt kloakk- og overvannssystem tar seg av vannet som kommer.

Prinsens gate 24

Rivningsbildet av Prinsensgate 24, 11/12 1973, viser at bygningen var oppført i bindingsverk og ikke, som vanlig ved bolighus, av laftet tømmer. Foto: R.L.T.

 

 

KILDER:

Lorens Berg: Sandeherred. 1918
Knut Hougen: Sandefjords historie I/II. 1928/32
Johan Kaldager: Glimt fra dagliglivet i Sandefjord før 1900. 1981
                    : Musikklivet i Sandefjord før 1900. 1878
Berg/Dyrhaug/Vindal Christensen: Sandefjords historie - sett gjennom Sandefjords Blads spalter, I/II. 1983/84
Sandefjords Blad: Julenummer 1934
Grunnbok for diverse eiendommer. Statsarkivet.
Diverse bykart
Eget arkiv

Sist oppdatert 15.04.09