Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Bjønni, Ragnvald: Misjonsforeninger i From gamle skolekrets

Gruppe 10.3, høsten 1991

Misjonsvenner

Misjonsvenner foreviget av fotograf Simonnæs, Sandefjord. Foran sitter (fra v.) Lovise Kristensen og Maren Mathisen. Bakenfor står (fra v.) Hanna Johansen, Kristiane Anthonisen og Severine Kristoffersen.


RÅSTAD OG UNNEBERG MISJONSFORENING
Denne foreningen ble stiftet hos Sofie og Ole Jacobsen på From i 1861 av Christinus Castberg Lange. Han var i 1859 utnevnt til Sandars første kallskapellan, ble sogneprest i 1877 og prost i Larvik prosti 1884.

Den nye misjonsforeningen var tilsluttet Det Norske Misjonsselskap, og var den andre foreningen som ble stiftet i Sandar. Den første var stiftet på Bjørnum gård allerede i 1846.

Av de første medlemmene finner vi gårdbruker Samuel Nilsen, Dverdal, gårdbruker Daniel Nilsen, Unneberg, gårdbruker Anthoni Sørensen, Unneberg, Kristiane Anthonisen, Dverdal, Maren Mathisen, Unneberg, Lovise Kristensen, Unneberg, Severine Kristoffersen, Unneberg, Karen Andrea Andersen, Dverdal, Helle Andrea Carlsen, From, Karoline Kristiansen, Vollane, Augusta (Gusta) Olsen, Vollane.

I 1860-årene var det en omfattende pietistisk bevegelse i Søndre Vestfold. Dette førte til at Den Jarlsbergske Frimenighet ble dannet, en menighet som tok sterk avstand fra statskirken.

Våre misjonsforeninger i «Sandeherred» holdt fast på statskirken, takket være alvorlige og iherdige prester og legpredikanter. De gamle vennene var meget strenge i sin kristne adferd. Det var mange ting vi som barn ikke måtte gjøre. Plystre var f.eks. farlig!

Møtene ble holdt i hjemmene. Det var ofte mange folk, så det måtte være ordnet på forhånd med planker lagt mellom stolene for å få nok sitteplasser. Det var servering på møtene, og det gikk med mye kaffe.

Den første tiden ble prestene og stedets egne krefter benyttet på husmøtene. Etter at jernbanen kom i 1881, fikk foreningen ofte besøk av tilreisende predikanter. Jeg husker navnene på noen av disse: Oscar Olsen (baker?) fra Horten, Hansen Glemingen fra Østfold, Tollef O. Aaraas fra Nes i Telemark, og ikke å forglemme Ole Langeland fra Skien. Han var en av de største vekkelsespredikanter etter Hans Nielsen Hauge. Langeland var født 26.12.1830 og virket meget i Sandar. Han kom ofte på møtene i hjemmene. Han var en rank og spenstig liten mann. Ansiktet var rolig og klokt, innrammet av hvitt hår og skjegg med glattraket hake på gammelt vis. Han talte med en klar og kraftig røst, langsomt og rolig, men brukte ofte sterke uttrykk. Han kunne skildre de fortaptes kummer og smerte, men også de himmelske gleder. Talene kunne vare i 1 1/2 time og vel så det, noe som kunne bli en voldsom belastning for oss barn. Når stuene var fulle av folk en vinterkveld, hendte det at parafinlampene begynte å dale på grunn av surstoffmangel. Da var det på tide å lufte.

Langeland døde i 1934, 103 år gammel. Sammen med min mormor hørte jeg ham tale på Bedehuset i Sandefjord da han var 100 år.

Av lokale talere ble bakermester Ivar Halvorsen og Johansen, Grønli, ofte benyttet.

Gårdbruker Samuel Nilsen var leder av Råstad og Unneberg misjonsforening i 25 år, til 1886. Da overtok bakermester Olaf Pedersen de neste 25 år til 1911. Senere kom vaktmester Monrad Svendsen til 1923 og kjøpmann Gunvald Jacobsen til 1927. Etterpå overtok L. Wennerød. Etter hans bortgang var det vistnok ingen som direkte ledet foreningen, men Lavoll, Råstad og Grepperød, Råstad, var med og holdt andakter.

Amanda Hansen, Dverdal, ledet foreningen endel år. Hun førte møteregnskapene fra 1948 til 1965. På et møte hos Helga From 5.5.1952 ble Jacob Dalen spurt om å være leder. Det sa han seg villig til og ledet foreningen ca. 20 år til han sluttet på grunn av sykdom. Lars Klavenes overtok en periode til Bernhard Hagtvedt overtok. Han sto til misjonsforeningen opphørte 18. mai 1983.

17. august 1941 feiret foreningen sin 80 års fest på Råstad Bedehus. Wennerød redegjorde for foreningen og dens historie. Kallskapellan Østenstad talte og nevnte at foreningen nå gikk fra mor til datter i tredje generasjon. 100 års festen ble holdt i Sandefjord Bedehus i 1961. «Vi skylder takk til dem som for 100 år siden stiftet denne forening og dem som har stått trofast i arbeidet til i dag,» sa los Salomonsen i sin velkomsttale i Bedehuset. Sogneprestene Birkeland og Østenstad hilste fra Sandefjord og Sandar menigheter og fra de mange misjonsvennene i Sandar. Misjonsprestene Thorbjørnsen, Thrana og Wirak fortalte fra misjonsmarken. Lars Klavenes hilste fra Bedehusets styre og forstanderskap før Jacob Dalen avsluttet festen! 120 års festen i 1981 ble også holdt i Sandefjord Bedehus. Kollekten var på kr. 2.150,- brutto.

Av trofaste medlemmer fra senere tid kan nevnes: Laura Stange, Susanne Lavoll, Råstad, Marit Nilsen, Råstad, Amanda Hansen, Dverdal, Borghild Bolt Hansen, Unneberg, Henny Sletmo, Unneberg, Helga From, Gokstadveien, Lina Gundersen, Gokstadveien. Alle disse er gått bort forlengst.

Mina Hansen, Råstadveien, var kasserer i mange år. De øvrige som sto til foreningen opphørte i 1983 var: Dagmar Haugland, Helene From Borge og Sigrid From.

En av de eldste misjonsforeningene i Sandar var gått over i historien.

FROM SJØMANNSMISJON
Denne foreningen ble stiftet 15. mai 1903. Initiativtagere var kallskapellan Nils Roth Heyerdahl, prest i Sandar 1898-1911. Han var meget aktiv og hadde alt høsten 1898 stiftet Sandeherred og Sandefjords Kristelige Ungdomsforening.

Den nye sjømannsmisjonsforeningen hadde sitt stiftelsesmøte hos Junine Andersen, From. Av den gamle kassaboken ser det ut til at hun var både kasserer og leder til 1910. Det er inntektsført kr. 2,25 på stiftelsesmøtet. På de følgende månedlige møtene juni - november er det innført 3,25; 1,80, 3,00-, 3,03; 4,20 og 3,57 slik at samlet sum det første året ble kr. 21,10. Møtene ble holdt h.h.vis hos Ditmansen, Stange; Johansen, From; Hansen, Stange; Olsen, From; Hansen, Bergan og Olsen, Bøhle.

Møtene skulle holdes en gang i måneden, men i 1908 må det ha vært noe særskilt, for det var møter bare første halvår. Eldre mennesker mener å huske at det var uår dette året, varmt og tørt på forsommeren og snø i september. Det lille som var å høste, ble tatt opp i snø. I den første tiden ble enkelte møter sløyfet midtvinters. Da Junine Andersen hadde sitt siste møte i november 1910, hadde hun, som antydet ovenfor, vært leder og kasserer fra starten av. Alt tyder imidlertid på at pastor Heyerdahl for det meste ledet møtene. I en hilsen til foreningens 50 års fest i 1953 skrev den da 92 år gamle prost Heyerdahl i en hilsen:

«Med hensyn til foreningens stiftelse har jeg i min dagbok bare funnet dette ord: Misjonsmøte på Melløst d. 15. mai, det må vel være ved den anledning foreningen blev stiftet. 
«Når jeg lar tankene gå tilbake, erindrer jeg nok at jeg blev som en "fast ledelse" av møtene i From Misjonsforening. Jeg husker, at da jeg en gang var hindret fra å møte, sørget jeg for at en annen kom tilstede som «leder».
«Jeg håper at forholdene har forandret seg i den henseende nå, så dere ikke er avhengig av en slik leder, men selv kan greie å gi møtene et godt innhold.»

Året 1911 kom Ole Elias Lingås som lærer til From skole, og han ledet foreningen til han døde i 1936. Baneformann Peder Pedersen overtok og ledet foreningen til sin død i 1949. Da overtok lærer Jon Aasen og hadde formannsvervet til han falt bort i 1985. Fru Aasen hadde tenkt å fortsette som leder, men da hun ble syk, overtok fru Laila Wahl fra 1986.

Det finnes ikke referater fra de forskjellige jubileene, men de gamle kassabøkene forteller hvor de ble holdt: 50 års fest 1953 og 60 års fest 1963 på Råstad Bedehus, 80 års fest 1983 på Unneberg skole og 85 års fest på Fevang Bedehus.

Foreningen arbeidet opprinnelig for Sjømannsmisjonen, men ble senere (1927?) også tilsluttet Det Norske Misjonsselskap og fikk da navnet «From Misjonsforening».

Foreningen har hatt meget trofaste medlemmer. Flere har hatt møter i både 55 og 60 år. Det var møter gjennom hele siste verdenskrig. I 1943 ble det sendt kr. 550,- til N.M.S. og Sjømannsmisjonen.

Kassererjobben er viktig i en misjonsforening. Etter Junine Andersen overtok Marie Gulliksen 1910-1914, lærer Lingås 1915-1920, Olsen, Bøhle, 1921-1923, baneformann Pedersen 1924-1936, Sigrid Nilsen 1937-1967 (30 år) og Marthe Ludahl fra 1968.

Foreningen har fortsatt (1990) sine faste månedlige møter, med Laila Wahl som leder.

KINAMISJONEN, SENERE MISJONSSAMBANDET
Jørgen Grepperød kom til Råstad i 1917. Han drev landhandel og gårdsbruk, og han stiftet Kinamisjonsforeningen. Denne var han aktivt med i i alle år.

De første årene var Kristian Berg, From, leder. Bestyrer Heier på Mjølløst nevnes også som leder en tid. Den siste tiden har foreningen vært ledet av Arne Sanna.

Det gikk en vekkelse over bygda i slutten av 20 årene, og det ble trangt på møtene rundt om i hjemmene. Det ble da besluttet å bygge et bedehus. Grepperød, Andreas og Magnus Helgesen, Theodor Lavold og Kristen Sanna var drivkreftene. Det ble valgt tomt ved Råstad sag. Medlemmene leverte tømmer, og bygningen ble satt opp delvis på dugnad under ledelse av Nils Paulsen, Bøle.

3. juledag 1928 sto bedehuset ferdig og ble innviet av prost Bonde. Han forærte en stor bibel til talerstolen. Bedehuset var satt opp i all hast på dårlig fundament, og tomten var sumpig slik at huset ble tidlig angrepet av sopp og råte. Etter å ha stått ubrukt en tid, ble det desverre revet i slutten av 1970 årene.

Familien Anton Sørensen, Camilla Bergan og søstrene Borghild, Signe og Rakel Johansen på Råstad sentral må nevnes av de øvrige trofaste medlemmene. Aslaug Helgesen, datter av Klara og Magnus Helgesen, utdannet Røde-Kors søster og med misjonsskole, ble innviet til misjonær i 1946. Hun virket i Kina 1946-49 og senere i Etiopia til 1975.
Av tilreisende emissærer har foreningen hatt besøk av bl.a. Lars Terjesen, Porsgrunn, Karl Kristensen, Kvelde, Uldal fra Telemark og Dolven fra Brunlanes.

Som ved en rekke andre foreninger, er det liten rekruttering av yngre krefter, men noen trofaste venner holder fremdeles (1990) møtene i gang.

MISJONSKJELEN
Det var en gang for lenge, lenge siden —. Slik begynner eventyrene. Historien om kaffekjelen til misjonsforeningene i From gamle skolekrets må sies å være noe av et eventyr. Det er vel ikke mange kaffekjeler som har en slik historie bak seg.

Råstad og Unneberg misjonsforening begynte, som fortalt, sin virksomhet i 1861. Møtene gikk på omgang i hjemmene, og kaffe hørte med. Savnet av stor kjele var merkbart, og tre medlemmer gjorde noe med dette. Ca. 1870 bestilte Maren Mathisen, Louise Kristensen og Severine Kristoffersen en kaffekjele hos en bygdekobbersmed. Hvem han var, er ikke kjent. Innskuddet for hver av bestillerne var kr. 1,00. Ja, det var dengang! Kjelen hadde, så lenge jeg kan huske, hovedkvarter hos mormor, Maren Mathisen. Der sto den i spiskammeret, innpakket i en avis, fastklemt med lokket, for kjelen var alltid sotet. Når det var bruk for den, ble den hentet. Det var først og fremst til misjonsmøtene, men også til andre tilstelninger som begravelser, konfirmasjoner, brylluper og fester på From skole. Det er ikke få åpne gruer på gårdene rundt i bygda hvor den har stått og putret og omgitt seg med en herlig kaffeduft. Det vises tydelig på den at den for det meste har vært brukt over åpen varme, og jeg husker at det ble fyrt under kjelen i bryggerhusene.

Etterhvert som vedkomfyrene kom mere i bruk, fikk misjonskjelen bedre arbeidsforhold. De harde arbeidsåra i åpne skorsteiner hadde leita på den. Først i 1920åra husker jeg den var sprunget lekk. Far tok den med til en blikkenslager på Hasle. Der ble den lappet og fortinnet innvendig. Senere var den fortsatt i bruk gjennom mange år.

Da bestemor døde i 1929, overtok mor, Margit Pedersen, ansvaret for kjelen. Under siste verdenskrig måtte den ofte nøye seg med rugkaffe og surogater. Senere kom elektriske komfyrer og flatbunnede aluminiumskjeler. Den gamle kjelen ble mindre og mindre brukt. Den sto hjemme hos mor til hun falt bort i 1972. Deretter kom kjelen til Henny Sletmo, datter av Louise Kristensen. Her sto den i flere år til hun falt bort. Da overtok min søster Gunvor Olsen kjelen, og hos henne har den stått de siste årene.

Vi snakket om hvordan vi skulle få den bevart for ettertiden og fant en løsning: Kjelen foræres til Sandar Historielag. Der vil den kunne bli bevart.

Misjonskjele

Misjonskjelen har ridd mange brannjern i åpne skorsteiner og har fylt mange kopper med rykende varm kaffe. Nå er den forlengst pensjonert.
Foto: Ragnvald Bjønni, 1991.


 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 11.08.09