Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Tollnes, Roar L.: Knattholmen leirsted

Gruppe 10.3, høsten 1991

Natholmen

Dette fotografiet fra september 1989 viser Natholmens nordre del sett fra øst. Det går bru til fastlandet mot høyre fra øvre nes. Bygningene i høyre forkant er private hytter. Nederst til venstre er badestranden. Et stykke opp for denne og mellom trærne ligger kapellet med røde vegger og lyst tak. «Johannesborg» er bygningen bak de 6 flaggstengene, og bakenfor finnes tunet med Hovedbygningen og Rødstua. 
Foto: Tor H. Christoffersen.



Knattholmen er Norges eldste faste sommerleirsted. Mange mener at det også er det beste. Det kan ikke på samme måte bevises.

Tusener på tusener av barn, ungdom og voksne har deltatt på stevner og leirer på Knattholmen i løpet av de årene leirstedet har fungert. Mange kjenner kan hende ikke historien bak leirstedet. Det er i høyeste grad lokalhistorie.

FORHISTORIEN
Vi må tilbake til året 1915 og til et kretsmøte som Norges Kristelige Ungdomsforbund (senere Norges KFUK/KFUM) hadde i Holmestrand. Der ble det oppnevnt et eget kretsstyre med oppgave å opphjelpe det kristelige arbeid blant unge menn i kretsen. Dette resulterte i den første kjente sommerleir i Norge, 13.-17. juli 1916 i den lille og halvferdige hytta som speiderguttene hadde i Kastet ved Mefjorden i Sandefjord. Det deltok ca. 25 unge menn, og beslutningen etterpå var klar: Dette måtte gjentas! En tradisjon var startet.

De følgende to årene ble sommerleirene holdt på Skien KFUKs sommersted «Solveigåsen» ved Eidangerfjorden, i årene 1919-22 på Oksøya i Eidangerfjorden og i 1923 på Porsgrunn Ungdomsforenings utfluktssted «Solbakken» i Eidanger. Da hadde også de kvinnelige medlemmene forlengst, fra 1920, tatt opp sommerleirarbeidet.

Ønsket om et eget sted dukket tidlig opp. En spontanaksjon på Oksøya i 1921 resulterte i at deltagerne ga kr. 700,- til innkjøp og bygning av sommerleir for kretsen! Kretsstyret tok i mot utfordringen på sitt møte 19. august samme år og nedsatte en komite med oppgave å foreslå et egnet sted. Kretsstyrets formann var den unge cand. theol. Johannes Smidt. Fra 1914 var han klokker og kirkeverge ved Sandefjord kirke, hvor hans far, Edvard Dahl Smidt, var sogneprest. 1 1921 ble Johannes ordinert til hjelpeprest, og han var i Sandefjord til han 1923 ble sjømannsprest i London. Han avsluttet sin prestegjerning som biskop i Agder. Hele sitt liv var han en ivrig talsmann for det kristne ungdomsarbeidet, og han var en av drivkreftene bak de første sommerleirene.

Kirkesanger Nils Bondevik fra Tanum, Brunlanes, ble den nye komiteens drivende formann. Han fikk med seg frk. Bertha Halvorsen, Skien, fru S. Gill, Sandefjord, handelsfullmektig lsak Lunde, Porsgrunn, og stud. art. Aage Jacobsen (senere Myklegård), Tønsberg. Handelsfullmektigen var kasserer, og som listen viser, var kvinnerepresentasjonen, som alltid i Ungdomsforbundets sammenhenger, klar.

Komiteen gikk til arbeidet med iver, men et egnet sted var ikke lett å finne. Forslag ble lagt fram og forkastet.
Slik sto stillingen til noen av styrets medlemmer på toget etter en befaring i Tjølling kom i samtale med handelsskolelærer Halvdan Feen fra Sandefjord. Johannes Smidt fortalte ham om hvordan man forgjeves hadde lett etter et egnet sted. Da kunne Feen fortelle at han visste om en liten gård på Natholmen som var til salgs, og Feen må ha argumentert godt! 18. mai 1923 møttes kretsstyret på Natholmen.

Det lille gårdsbruket dekket omtrent halve øya, og kretsstyret hadde fått det på hånd i 14 dager for kr. 7.500,-. Befaringen ryddet all tvil av veien. Med motorbåt gikk ferden umiddelbart nordover til Håøya hvor kretsen den gang hadde soldathjem. Der ble det enstemmig besluttet å kjøpe eiendommen, og i tillegg til bestående komite, ble en lokalkomite valgt: Pastor Smidt, ingeniør Smidt, losen Haraldsen, handellærer Feen og Johan Fredriksen. I en oversikt oppgir Nils Bondevik kjøpesummen til kr. 7.250,-. Det fremtidige leirstedet var sikret. «De kom, så og Knattholmen vant,» som Johannes Smidt sa det ved innvielsen av stedet i august samme år.

NATHOLMEN
er Sandefjords største øy, 900m lang i retning nord-syd, og 400m på det bredeste øst-vest. Den ligger som grense mellom Tønsbergfjorden og Lahellefjorden og med fri sikt i syd mot Stauper-øyene og det åpne havet.

Lorens Berg angir i sin bygdebok at navnet i 1398 ble skrevet Hnatholmanom, og han antar at navnet fra først av var Knattholmen av knottr, fjellknatte, og holme, holme. En mer maritim versjon har vært lansert for navnets første ledd Nat = båtnat. Den lokale uttalen har vel imidlertid gjerne vært med kort a i den siste tiden. Det er opplyst at eldre folk mener å huske lang a i navnet, og dette er lagt til grunn for dagens offisielle navnsetting.

KNATTHOLMEN
Kretsstyreprotokollen for 19. august 1923 forteller fra sak 3: Besluttedes å søke om å få navnet "Natholmen"  forandret til "Knatholmen". Dette ble godkjent, og umiddelbart kommer den doble t inn. Navnet på leirstedet ble Knattholmen.
Dagsavisen Vestfold forteller om stedet: 

Øen er forbundet med fastlandet ved ny bro. Reiser man landeveien er det 8 km fra Sandefjord. For foreningene i Stokke, Tønsberg, Nøtrø og Tjømø er det jo letvint at komme til Natholmen pr dampskib og motorbaater Den eiendom, som er indkjøpt, er paa ca. 35 maal, hvorav ca. 15 maal indmark. Det er daarlig med hus paa eiendommen. En gammel stuebygning og en ditto uthusbygning er det hele; men der blir nok bra saker, naar bare kredsstyret og den nedsatte komite faar ta fat.

Søndag 12. august 1923 ble sommerstedet Knattholmen innviet med et stort ungdomsstevne. Allerede ved 10-11 tiden om formiddagen kom folk strømmende til. De kom med dampbåter og motorbåter, med robåter og seilbåter, de kom bilende, syklende og spaserende, som det fortelles. Ca. 1200 var til stede på sletta nedenfor husene.

11. mai 1937 forelå det et tilbud fra nærmeste nabo, hvalskytter Iver Iversen, om å kjøpe hans eiendom Strandheim. Kretsstyret nølte innledningsvis, men besluttet på et ekstraordinært utvalgsmøte i Sandefjord KUFs lokaler 11. mai samme år å kjøpe den tilbudte eiendommen. Dermed omfattet leirstedet mesteparten av øya.

Umiddelbart etter overtagelsen i 1923 ble de to gamle bygningene på stedet gjort brukbare ved en storstilt dugnad. Pastor Smidt og frue gikk iherdig i gang med renoveringen av det gamle fjøset. «Det luktet fjøs av oss i lange tider etterpå», forteller Smidt i et tilbakesyn. Som takk for innsats, fikk bygningen senere navnet Johannesborg. Erstatteren heter det samme i dag.

I januar 1924 besluttet kretsstyret å bygge nytt, stort hus, 12m langt og 8m bredt, med rummelig matsal i første og 4 større og 2 mindre soverom i annen etasje med soveplass for 50-60 sommerleirfolk. Etter kontrakten med snekker H. Pedersen, Brunlanes, skulle huset stå ferdig en av de første dagene i juni for en pris av kr. 8.000,-. Målene ble senere forlenget til 13x8,5m. En oppmåling i 1959 viste at byggmesteren ikke hadde jukset: 13,8x9,43 og i tillegg en 2,1 m bred veranda ved den ene langsiden.


Knattholmen

Tunet med Hovedbygningen og kjøkkenet før siste omgjøring


3. august 1924 ble den nye bygningen innviet. Et gammelt bilde viser at den hadde et spir på taket. Prost Bonde fra Sandeherred holdt innvielsestalen. Den første sommerleiren på stedet var da allerede holdt 2.-7. juli med lærer Øvrum fra Skien som leder.

I løpet av sommeren 1930 ble det satt opp benker på enkelte av fjellknattene med utsikt over sjøen og holmene rundt om. Utbyggingen av leirstedet fortsatte etterhvert, og 6. oktober 1930 besluttet kretsstyret å oppføre kjøkken som et tilbygg til det nye huset, 6x5m, med kjeller under halvparten og rom i overetasjen, og slik husker nok mange Hovedbygningen på leirstedet. Arbeidene skulle påbegynnes samme år, og bygningen stå ferdig kommende vår. Da skulle også den gamle Rødstua gjøres om til peisstue.

I perioden fram mot siste verdenskrig, mens Nils Bondevik ennå var kretsformann, ble flere nybygninger reist, den første av overnattingshyttene, Midtstua, og senere Kapellet. Dette ble senere utvidet. Strandstua kom som neste overnattingshytte.

I forbindelse med leirstedets 50års markering i 1973, skrev prost Olav Müller-Nilssen en artikkel i Sandefjords Blad, Knattholmen i krigens år Dette var en helt spesiell tid for leirstedet. Fortsatt finnes ute på Sydpynten de tre skytestillingene som tyskerne lot bygge, og enkelte av løpegravene kan også etterspores. Müller-Nilssen forteller i sin artikkel bl.a.: Gang på gang var Knattholmen i faresonen. Noen ganger skyldtes det uforstand hos unge patrioter. I nasjonal iver kuttet de tyskernes telefonlinjer til bunkersene ved Sydpynten. Som represalier truet tyskerne med å stenge Knattholmen . . . Da Quislings hirdplaner skulle føres ut i livet, fikk vi beskjed om at vår eiendom skulle rekvireres til leir for hirden. Inbitt motstand fra foreldrehold satte en stopper for hele hirdplanen ...

Et eget kapittel var provianten. Her kan jeg bare sitere noen setninger fra innbydelsen til Knattholmmøter i 1943-44: «Og så var det nisteskreppen! Ta med: sukker, smør, brød, 3 kg poteter, pålegg (f eks. syltetøy, hermetikk, egg, reddiker). Likeså kjøtt til en lapskausmiddag, fiskeboller Alle må gi sine bidrag, talere og oppvartere ikke unntatt».

De siste årene under krigen ble det holdt 3 leirer hver sommer for ungdom over 18 år og 6 leirer for gutter og piker under 18 år. Det var gjerne over 200 på hver leir, og alle møter var sprengt.

Når vi taler om Knattholmen i krigsårene, skal det også nevnes at holmen var et av utgangspunktene for flyktningetransporten til Sverige. En augustkveld, dagen før en ny leir, satt to av lederne på fjellet bak bålplassen. Plutselig la vi merke til et stille tog av unge menn som forsvant ned mot bryggen ved badeplassen. Vi så bare silhuetten av dem, alle hadde ryggsekker Ikke et ord ble sagt, og lydløst gled de ombord i en motorsnekke som ventet ved bryggen ...

I lang tid etter krigens avslutning var det strenge restriksjoner innen byggefaget, noe også leirstedet fikk merke ved oppsett av hytter. De måtte holdes innenfor bestemte arealgrenser, i 1962 var det 40m2. I denne tiden ble savnet av en større samlingssal mer og mer påtrengende, noe som var enda vanskeligere å få anledning til å bygge. På Kapteinløkka, like ved gamle Sandefjord Stadion, sto ennå i 1964 flere av tyskerbrakkene fra krigens dager. Byggmester Karsten Vileid disponerte disse, og han kom med et tilbud til leirstedet om å overta en av brakkene til festsal. Med undertegnede som arkitekt, ble en enkel ombygging og stilendring foreslått, og tegninger sendt til myndighetene for godkjenning i august 1964, og i brev av 11. februar 1965 ga Det kongelige kommunal- og arbeidsdepartement Dispensasjon fra bygningsloven for festsal på Knattholmen, og bygningsrådet ga grønt lys for oppføringen. Men så enkelt skulle det vise seg ikke å være. I mai 1965, etter at byggearbeidene var godt i gang, ble kretsformannen, pastor Harald Vinje-Christensen, innkaldt til møte med Statens pristilsyn og fikk der høre at det var forbudt å oppføre bygg over en viss størrelse. Hvordan det forholdt seg med overflytting av bygning, viste det seg at Pristilsynet ikke hadde kjennskap til, men det ble forlangt tegninger både av brakken og av omgjøringen. En telefon samme dag til Boligdirektoratet klargjorde en regel ved dugnadsbygg opp til 300M2 hvor man slapp byggeløyve. (Festsalen var på hele 472,5M2.) Vedkommende mente at det burde kunne ses noe liberalt på et tilfelle som dette, men at det nok skulle vært søkt om byggeløyve. En samtale med bygningssjefen klargjorde at det skulle bygningsrådet ha passet på. Formannen i forsyningsnemnda hadde i tillegg vært saksbehandler for byggesaken. Konklusjonen ble «Uskyldig rettsforvillelse». Festsalen ble ført opp uten ytterligere vanskeligheter.

Byggerestriksjonene på materialer er nå forlengst fjernet, og leirstedet har gjennom de siste årene opplevd en utbygging og standardhevning på flere områder. Til 50års jubileet knyttet Sandefjord kommune stedet til ledningsnettet for friskvann. Vann hadde i perioder vært et stort problem. En stor brønn var tidlig gravd, og det ble også anlagt en dam, et reservoar, på fjellet i nærheten av den lille, hvite tollvaktbygningen. På tørre somre ble det nødvendig med etterfylling ved hjelp av tankbil. Med stadig økende sanitære krav var dette en uholdbar situasjon.

Sammen med utbyggingen og moderniseringen er brukstiden vesentlig øket. Årsmeldingen for 1986 nevner at første arrangement alt var i februar og årets siste midt i november. I tillegg til leirer og stevner har det de seneste årene vært stor pågang fra prester og kateketer om å få arrangere konfirmantskoler og -weekends.

Statistikken forteller på årsbasis om opp til 4.000 deltagere og nær 13.000 gjestedøgn, noe som har resultert i servering av over 40.800 måltider (1987). Regnskapet for året 1990 viser en inntekt før overføringer og nyanskaffelser på kr. 2.127.301,69 og en utgift på kr. 1.622.935,90. Det tradisjonelle St. Hans-stevnet, som hvert år samler et par tusen personer, er ikke med i overnattingsstatistikken.

Som tallene klart viser, er leirstedet i høyeste grad friskt og levende. Virksomheten har nok langt overskredet pionerenes forespeilinger. Men store tanker hadde de og ikke minst friskt mot til å satse på det uprøvde. Ettertiden må bare takke dem. Stedet har betydd uendelig mye for mange, og leirstedet har vært med på å plassere Sandefjord på kartet.

Hortenspeidere

Hortensspeiderne foran Johannesborg 1931


 

Kilder som ikke er nevnt i tekst:
Odd Bjørnsen, red.: Knattholmen 40 år 1963.
Vilhelm Møller: Sandar Bind 2.
Helge Fevang: Nattholmatlas. Stensilert hefte, 1991.
«Vi unge». Månedsblad for Vestfold krets av NKUF, div. årganger/nummer samt forløperen «Vestfold Maanedsblad».
Utskrift av kretsstyreprotokollen 1921-23 og 1937
Privat arkiv.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 11.08.09