Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Kølabånn. Spor etter en omfattende virksomhet

Gruppe 7.2, høsten 1990

Trekullmile

Denne tegningen er utført av Hans Holmen til Lorens Bergs bygdebok Hedrum og viser en trekullmile under brenning med vaktmannen og hans 'kjøite", den enkle vakthytten.


Den som har øynene med seg på tur i skogsområdene, vil fra tid til annen bli var sirkelrunde forhøyninger i skogsbakken, gjerne flate på toppen og med antydning av en grøft rundt i ytterkant. Fjernes litt torv og jord, blir svart trekull synlig - det klareste bevis på at her står vi ved en "kølabånn". En senere tid kan ha deformert eller fjernet deler av forhøyninger. Den kan også være så godt som utjamnet slik at det skal et godt øye for å finne den. Enkelte steder finnes også spor av annen virksomhet i samme område.

Flere av de nevnte forhøyningene er såpass synlige i terrenget at de med egen signatur er inntegnet på de detaljrike orienteringskartene, karter som den vanlige turgjenger vil ha både nytte og glede av å bruke. Inntegningen av kølabånner på orienteringskartene er den eneste registrering av disse i vårt område. Bånnene er tause vitner om en arbeidsprosess som forlengst har blitt historie, produksjon av trekull.

Trekullbrenningen følger jernets historie. Utvinning av jern fra myrmalm begynte i Norge rundt 400 e. Kr. og krevde betydelige mengder av brensel i form av trekull. Det var særlig gran og furu som ble brukt. Fra 1500-tallet av, og for Norges del særlig inn på 1600-tallet, ble den gamle metoden utkonkurrert av masovnene. Også denne prosessen krevde mye trekull.

Trekull var også nødvendig ved den videre bearbeidingen av jernet, ikke bare i jernverkene, men også i bygde- og gårdssmiene. For å tilfredsstille disse behovene, har det i vårt distrikt vært brent trekull gjennom mange hundreår. Med opprettelsen av jernverket på Fritsø i 1642 og hamrene på Hagnes (1689-1837) øket behovet drastisk. Fritsø var landets største jernverk, og en av Larvikgrevens vesentligste inntektskilder. I og med de sterke reduksjonene og reguleringene på skurtømmer som greven innførte mot slutten av 1600-tallet, gikk fortjenesten av dette vesentlig tilbake for bøndene i Vestfold. De fikk da en ny inntektskilde i trekull-leveransene, selv om også denne fortjenesten minsket etterhvert. Greven kunne selv styre prisene og betalte ofte med varer og stangjern, som bøndene i neste omgang måtte selge til underpris.

I 1690-årene leverte rundt 400 gårdsbruk trekull til Fritsø, et tall som tiåret etter var øket til 550. Dette representerte ca. 60% av grevskapets oppsittere. Bortsett fra Tjøme, som ikke hadde skog til trekull-leveranse, var Sandeherredbøndene de som prosentvis leverte minst. De forsøkte å få balanse i regnskapet på andre måter, som til dels ikke var helt akseptert av Larviksgreven.

Av 250 gårdsbruk i Sandeherred året 1707 leverte 100 trekull til Fritsø,. for 1751 var tallene 313 og 224, i 1777 352 og 198. Leveransene ble målt i lester. Det gikk gjerne med 4 kbm ved for å få 1 lest kull på snaut 1,6 kbm eller 12 "tønner" som også ble brukt som mål.

Kullene ble kjørt i en spesielt utformet vogn, lestekorger. Disse rommet 1 lest og kunne være laget av furuspon tredd mellom spøl. Korgen var videst øverst og sto på en slodde.

Sandeherredbøndene rakk ikke mer enn en tur om dagen til Fritsø, så daglønnen ble ikke imponerende. Det gikk enorme mengder trekull til denne jernframstillingen. Flere av skogene - særlig i Tjølling og Hedrum - ble sterkt reduserte. For ikke å få skogene aldeles uthogde, ble det etter besiktigelse fastsatt hvor mange lester kull hver gård kunne brenne i tillegg til gårdens eget behov. I Lorens Bergs "Sandeherred" finnes for hver gård oppført "Andre opplysninger" med små skrift, og etter en besiktelse 1751 oppgis hva gårdene kan ta ut av skogen. For enkelte gårder er det knapt til eget behov og kullbrenning bare enkelte år.

. Nedre Gokstad, som en av de største, står oppført med 40 lester kull pr. år, men ofte er det et ensifret tall som oppgis. Samlet leverte Sandeherreds bønder 4.240 lester trekull til Fritsø i 1751. I gjennomsnitt blir dette 19 lester pr. leverandør. Til sammenligning kan nevnes at de store skoggårdene Omlandgårdene og Kroken i Kjose kunne levere h.h.v. 600 og 500 lester trekull, men dette var også de virkelig store leverandørene.

På slutten av 1700-tallet var grevskapets skoger sterkt reduserte, og besiktigelsen 1803 fra Sandeherred oppgir gjennomgående "Skog til eget behov". For Hedrum er det oppgitt at den siste mila ble brent 1871, men sporadisk brenning har nok forekommet også senere. Under første verdenskrig brente Treschow i Heia-skogen, og rundt 1930 begynte han med ny kullbrenning i Einarsrød-skogen. Under annen verdenskrig ble det en del steder et nytt oppsving. Da ble det brent trekull av all slags ved, også løvved, bl.a. or, bok og annet til generatordrift for bilene. I dag brukes trekull vesentligst til fritidsgrillene. Et interessant minne etter kullbrenningen i Sandar er gårdsnavnet Kullerød, Kolarud, som er kjent fra 1300-tallet. "Kan ikke årlig brenne kull", opplyses for 1751.

Trekullbrenningen var en strevsom og omstendelig prosess. Først måtte treverket, lakterveden, hogges og kjøres fram til mileplassen som måtte være så flat som mulig og helst med mulighet for vann i nærheten. Ofte kan det sees at milene var plassert mellom høydedrag eller i forhold til disse, vel for bedre å kunne beregne trekkforholdene. Milene ble gjerne brent utover høsten etter at onnene var avsluttet.

Oppbyggingen av milene kunne gjøres på forskjellig måte, men vanligst var det å reise stokkene i en krets rundt et sentralt parti, med rota ned og toppen opp, til den var like bred som høy. Stokkene ble kledd med granbar før det ble kastet jord over det hele. For å holde jorda oppe, ble det satt opp stokker med tverrbord som dannet en hylle. På toppen ble det holdt åpent et røykhull, og det måtte ordnes trekkhull nederst i mila. Det var viktig å få riktig tenning. Mila brant gjerne 8-9 døgn eller mer avhengig av størrelsen, og det måtte være et par stykker som skiftet på å vokte hele tiden så lenge mila brant. Trekken måtte være riktig, ellers kunne mila slå seg eller "kalve". Da kunne jorda bli kastet av så ildmørja slo opp, og vokterne fikk hard jobb med å kaste på vann og få tettet åpningen igjen. Det fortelles om voktere som falt i mila og blei der. Mila brant ovenfra og nedover og måtte "klubbes ned" etterhvert. Når den var ferdigbrent, var det viktig å få slukket varmen så ikke alt brant opp. Etterpå kom utrivningen, sortering og bortkjøringen av trekullene. Prosessen var avsluttet, og kølabånnen med rester av knust trekull var det som ble liggende igjen - nå som tause vidner om en tid som var.

Samtidig med trekullbrenningen forekom utvinning av tjære av tyrirøtter og furustokker. Også denne virksomheten vises fortsatt enkelte steder i bakken.

Litteratur:
Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. XV, Skog.
Lorens Berg: Bygdebøkene for Sandeherred, Brunlanes, Hedrum. 
Gallis. Arne: Andebu bygdebok I, s. 177-180. 1975.
Nordby, Ragnar: Gamalt frå Vestfold II. I arbeid og helg. s. 42-44. 1933. 
Et interessant tidsbilde fra svensk side gir
Olls, Bert: Kolaren. Slik var det førr. Uddevalla 1980.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 08.05.09