Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: En kum til ukjent bruk

Gruppe 7.9, høsten 1989

Kum

Foto: R. L. Tollnes, mai 1960


Sandefjord sentrum er ikke stedet hvor man umiddelbart forventer å finne ukjent historie under bakken. Likevel forekommer det, og det er et slikt funn som det skal berettes om her.

Våren 1960 begynte byggearbeidene for det nye" Fagforeningenes Hus/Folkets Hus. Som vanlig i sentrumsområdene, måtte det her også slås ned en spuntvegg før utgravningene tok til. Under arbeidene med grøft for spuntveggen støtte hovedentreprenøren, Betongbygg A/S, plutselig på liggende tømmer nede i bakken, på siden mot Thor Dahlsgate og noe ovenfor der inngangen til restauranten er i dag. Det ble i første omgang saget gjennom stokkene. men mere tømmer kom etterhvert fram. På vegne av arkitektfirmaet hadde jeg tilsyn med arbeidene, og i god forståelse med entreprenøren ble det midlertidig stopp på det aktuelle stedet. Graveredskap og senere også lensepumpe ble velvillig stillet til disposisjon, og i raskt tempo ble en "arkeologisk" utgravning gjennomført. Etter at jorden var fjernet, viste det seg at tømmeret dannet en nær kvadratisk "bygning", sammenlaftet i hjørnene. De innvendige målene varierte mellom 180 og 187 cm. Bortsett fra den nysagede åpningen. var tømmeret ubrutt slik at eneste tilkomst må ha vært ovenfra. 3 omfar tømmer sto som bevart vegghøyde. Østre vegg hadde en stokk til samt et løst laftehode, noe som følgelig antydet at høyden ihvertfall hadde vært på 5 stokkehøyder.

Tømmeret var rundt med diameter mellom 18 og 20 cm. bortsett fra undre stokk, "syllstokken". som hadde en diameter på hele 26 cm. Stokkene var barket og "meddradd", d.v.s. tett tilpasset hverandre og med mose innlagt i meddragsgropen. Det har tydeligvis vært av betydning å gjøre veggen tett slik at de utenforliggende nokså løse massene ikke skulle kunne trenge inn.

Laftene var omhyggelig utført med de frie endene, laftehodene, flathogde og avsluttet loddrett på rett linje over hverandre. En slik utforming kalles gjerne "stablenov". I vårt distrikt er dette den vanligste utformingen av laftet gjennom hele 1700-tallet. Det kan forundre oss at et arbeide som helt skulle skjules nede i bakken, ble utformet så omhyggelig. Det forteller vel noe om håndverkerbevissthet, tradisjon og stolthet.

Tømmerhjørne

Et av tømmerhjørnene —Øvre kum. Foto: R. L. Tollnes, mai 1960


Da all masse var fjernet innvendig, viste det seg et plant gulvlag av steinheller. Den største målte 46 x 55 cm. og hellene var fint tilpasset hverandre.

Overkant av østveggen med de 4 stokkene lå 68 cm over steingulvet. Hellene lå på tett gytje/leire. Dette laget så ikke urørt ut, noe som fikk meg til å grave ned under hellene. Forunderlig nok viste det seg å være et gulvlag til dypere nede i bakken, men dette var av tett lagte bord. 

Tømmerkonstruksjonen ble oppmålt, og stokkene fjernet. En del av konstruksjonen ble tatt vare på en tid, men i mangel av permanent oppbevaringssted, forsvant dette senere.

Utgravningen ble fortsatt, og snart var nok en trekonstruksjon frilagt. Denne hadde vegg av liggende, brede og ca. 3 cm tykke bord, innfelt i nedrammede hjørnestolper. En slik konstruksjonsmåte kalles sleppeveggskonstruksjon, svenskene kaller den "skiftesverk", mens danskene sier "bulverk". Konstruksjonsmetoden er kjent både fra bygninger og brønner fra middelalder og fra århundrene etterpå, ikke minst i danske og syd-svenske områder. Den er også kjent fra middelalderundersøkelsene i Tønsberg.

Ved den frilagte konstruksjonene var to av hjørnestolpene borte. En var erstattet eller forsterket med en rundstolpe rammet ned på innsiden ved det sydøstre hjørnet. Presset utenfra må ha vært stort mot veggene. Som forsterkning var det på innvendig side rammet ned både runde og rektangulære stolper samtidig som nye bord var lagt ned for å utbedre skader på de opprinnelige. Dette viser klart at konstruksjonen må ha vært i bruk over en ganske lang tid.
Tregulvet var kvadratisk, 155 x 155 cm, og lagt av 6 stykker bord, 12 til 34 cm brede og holdt sammen av overliggende labanker. I et av bordene var det boret et hull.

Veggene skrånet og videt seg ut oppover noe ujamnt til 160 x 182 cm ved veggens bevarte avslutning, ca. 40 cm over tregulvet. Aasmund Lie, som den gang var avdelingsingeniør ved byingeniørkontoret, nivellerte øvre gulv til ca. 5 cm under havnivå. Det undre lå 45 cm lavere. Terrengnivået på det aktuelle stedet var ca. 200 cm over havnivå.

Tregulv

Detalj av tregulvet — undre kum. Foto: R. L. Tollnes. mai 1960


Hva kan konstruksjonene ha vært brukt til ? "Brønn" er neppe beste betegnelse. Nærmere kommer vi sannsynligvis med begrepet "kummer". Alt tyder på at de begge har hatt samme anvendelse og at den øvre avløser den undre. Samlet brukstid kan ikke ha vært ubetydelig. Men hvilken bruk ? 

Samtidig som kummene ble framgravd, hadde antikvar Bernt C. Lange fra Riksantikvaren tilsyn med antikvariske gravninger i Tønsberg. Han ble tilkalt og konstaterte at "den lille bygningen" (øvre konstruksjon) nok bare hadde lokal interesse: "Det er ikke mulig å si hva det lille huset har vært brukt til, det kan ha vært en brønn eller eslet til oppbevaringssted av en eller annen art." Petitkåsør Sammivel (Asbjørn Fjeld Andersen) i Sandefjords Blad kommenterte funnet 31.5.1960: "Mange håpet vel kanskje at utgravningene ved Folkets Hus, som avslørte en underlig brønnaktig historie, ved fortsatte utgravninger muligens skulle avdekke minst en ny "Håkonshall". Men magister Bernt Langes undersøkelser gir øyensynlig ingen støtte for slike håp. Tvert om ser det ut til at hva funnet i særlig grad synes å mangle - det er "historisk verdi"-. "Men kan det så helt sikkert slås fast at all historisk verdi mangler ?

En formodning som ble nevnt under utgravningen, gikk ut på at det kunne være en av dr. Thaulows svovelbrønner. Dette er neppe sannsynlig. Disse brønnene lå, som "Grundplan af Badeanstalten i Sandefjord - 1865" viser i nær kontakt med Kurbad-bygningen og den overdekkede "Promenade" samme sted.

På Rørdams kart over ladestedet Sandefjord fra 1828 er området hvor kummene ble påtruffet, ubebygget. Deler av området ble senere tatt til Badehusgaden (Thor Dahlsgate). Tomten vestenfor hadde imidlertid vært utbygd i hvertfall fra midt på 1600-tallet. I 1735 hører det både bryggerhus, stall' boder og sjøbod til huset. I 1767 var gårdens nummer 23 til Bugaardgaden. Fra 1808 het eieren Peter Søeberg. Han hadde tomten til 1860. Da overtar Sandefjord Bad og omgjorde den ganske staselige hovedbygningen til "Societetssalon". Senere eier har vært Folkets Hus.

Det ser ikke ut til at vi via de gamle kartene og beskrivelsene kommer gåtens løsning om kummenes bruk nærmere. Det neste må være å filosofere over hva slike kummer kunne være anvendelige til. Med bunnen under havnivå må det være innlysende at de må ha stått fulle av vann, og at det må ha vært hensikten. men at gytjen utenfor ikke skulle trenge inn. Vannet kan neppe få betegnelsen drikkevann, i hvertfall ikke i vår betydning av ordet.

I Tønsberg ble det, antagelig mot slutten av 1700-tallet, anlagt tømrede vannreservoarer. "brannkummer", nedgravd i bakken. En slik ble frilagt i 1971. Den hadde malene 468 x 360 cm utvendig. I vår sammenheng lyder det ikke sannsynlig. Det var neppe heller vanningskummer for prestens kyr. Mer sannsynlig er det at kummene har noe med yrkeslivet på den ene aller annen måte å gjøre. Gåten framstilles uløst.

Ved frileggingen ble det påtruffet en del løsfunn av forskjellig slag, alle i gjenfyllingslaget i den øvre kummen. Den største funngruppen består av istykkerslått husgeråd av fajanse og steintøy, både finere og grovere. Et bunnskår av en kopp med blått stråmønster er nærmest av porselens-kvalitet. Blå dekor finnes også på flere fajanseskår. Et randskår har på innvendig side en bord som følger randen. Mellom en øvre kraftig strek og 2 noe tynnere streker nedenfor finnes enkel strektegning av fisker mens det som ellers synes av innvendig dekor er v-formet tegning av flygende fugl. Et enkelt lite skår har dekor i en rødlilla farge med mosegrønt i små flekker. Det finnes også preget mønster i hvitt. Det finnes biter av større fat med uglassert utside og varierende farger innvendig, både med inntrykket og påmalt mønster.
Krittpiper var en forholdsvis skjør vare. 13 pipestilker av varierende tykkelse og to pipehoder ble funnet. Det ene pipehodet var helt med noe av stilken bevart. I overgangen mellom hode og stilk finnes gjerne en "knast" hvor produsentens merke ofte er å finne. De nederlandske byene brukte ofte en figur. Av de mer kjente er budeia med åk og melkebøtter fra Gouda, men byen hadde også flere andre merker i bruk. De danske og engelske produsentene brukte gjerne 2 bokstaver. Her hører "vårt" hode hjemme. På den ene siden står C, på den andre R. Pipeåpningen er svakt oval, 14 til 15 mm i diameter.

2 skår av tynt vindusglass (?) har vært innsatt i en 4 mm dyp fals. Et bunnskår av en flaske er meget tykt, og et tykt, krøllet glassfragment har tydeligvis vært utsatt for ganske sterk varme.

Dyreknokler er representert med ribbens-fragmenter og en hel mellomfotsknokkel som av rette vedkommende bør kunne artbestemmes.

Kjernestykket av en seljefløyte, noe forkommet etter opptørringen, viser til hyggelige fritidssysler. Lydhullet har vært 7 cm inne på fløyten, og lydkammeret er 4 cm langt. Fløytens opptørkede diameter er 14 mm.

Et sandmuslingsskall forteller vel bare om nærheten til sjøen, mens de gjenværende funnene bør sees i bygningsmessig sammenheng: Et mindre stykke av sortglassert takpanne, smijernshengsle, en smidd spiker og en "dymling" (treplugg) tilspisset i begge ender.

Deler av funnmaterialet synes å høre til på 1700-tallet, mens annet hører hjemme på 1800-tallet. Ble øvre kum kastet igjen da Sandefjord Bad overtok området ?

Noe historie finnes under bakken i Sandefjord, nok til å lage denne beretningen

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 08.05.09