Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Larsen, Doris: Østerøy telefonsentral 

Gruppe 3.8, høsten 1989

Østerøy telefonsentral

Fram til 1932 var Østerøy telefonsentral i skolebygningen. Dette bildet er tatt i forbindelse med lærer Karl Laurits Hansens begravelse i 1919. Hansens eldste sønn Aksel var fotograf. Telefonsentralen holdt til i hjørnerommet til venstre. Like utenfor står stolpen med alle linjene som var tilknyttet. Rommet var også kammers og soverom. Til høyre lå lærerens stue. De to siste vinduene tilhørte skolestua. Først 1926 kom uthuset med 'ytre rom" nord for skolebygningen.
Bildet viser fra venstre lærer Hansens svoger, lærerens yngste datter Alida (senere Meyer), sønnen Alm, Inger (senere Hassel), Johanne Nilsen, damene med hatt er lærerens søstre, foran sitter eldste datter Marit (senere Numme) og ytterst sønnen Valdemar. Sønnene tok senere navnet Exmark. Johanne var lærerens husholderske fra 1906 til 1919, pedell på skolen og bestyrer av telefonsentralen.


De første telefonapparatene ble innkjøpt til Norge i 1875, men først i 1880 ble det opprettet sentraler i Oslo og Drammen. Den ikke minst viktige side ved telefonanleggene var å skape et brukbart system for sentraler. Etterhvert ble det funnet fram til det vi kalte landsentraler. Her i Sandar hadde vi sentral i hver skolekrets med hovedsentral i Sandefjord. Denne hadde hovedansvaret for at nettet var i orden. Østerøya fikk innstallert sentral på skolen antagelig i begynnelsen av 1900-tallet. Vi kom til Strand 1911, og jeg kan ikke huske annet enn at telefonen da hang på veggen.

Lærer K.L. Hansen med familie bodde på skolen og måtte overta som sentralholder. Han ble alene i 1908 med barn og sentral pluss var alene lærer for kretsens barn,. Han fikk da Johanne Nilsen som husbestyrerinne og sentraldame. Da lærer Hansen døde i 1919, overtok Johanne sentralen samtidig som hun var vaktmester og hadde ansvar for alt som skulle gjøres på skolen. Hun fikk hjelp av sin 12 årige niese Inger Johannessen (g. Hassel). De bodde på det lille telefonsentralværelset og hadde et lite kjøkken og et soveværelse i annen etasje. Men sentralen skulle jo passes både natt og dag så det ble å ligge der også.

Gunhild PedersenGunhild Pedersen, mor til Johanne Nilsen og bestemor til Johanne's niese Inger (Hassel), er her avbildet i kammerset på Østerøy skole hvor telefonsentralen befant seg. Kammerset lå i skolebygningens nord-vestre hjørne med adkomst via kjøkkenet og lærer Hansens stue. Bildet er tatt i 1926. Gunhild var da 79 år gammel. Året etter døde hun.

 

 

 

 

 

 

 

Lærer Andersen overtok som lærer i 1919. Han bodde hjemme på Namløs så alt kunne fortsette som før med sentralen. Men da han gikk av for aldersgrensen i 1932 ble sentralen og Johanne husløse. Den nye læreren var ung og alene og måtte bo i leiligheten. Det ble holdt møte om saken, noe som resulterte i at da far, Albert Andersen, kom hjem om kvelden, sa han til meg - som ikke hadde tenkt tanken i det hele tatt: "Ja, nu skal du overta sentralen. Det blir ditt ansvar, og den blir innstallert på ditt soveværelse". Og slik ble det. Jeg var 23 år og hadde ikke stort å si. Sentralen ble overflyttet til Nordre Strand i 1932.

En divan istedenfor senga, et bord og en pinnestol foran det gamle sentralbordet. Dermed var min skjebne beseglet og pinnestolen ble min faste plass fra 8 om morgenen til 9 om kvelden. Det var 45 abonnenter, og etterhvert ble de fleste mine beste venner. Min plass ved sentralbordet ble et slags midtpunkt i øya, der tok jeg i mot og ga beskjeder og svarte på spørsmål av ulike slag. "Nå kan du ringe hjem og si at de kan sette på potetene" var en daglig beskjed fra en som arbeidet i byen, og naboene var hjelpsomme og svarte aldri nei når jeg av og til trengte hjelp eller avløsning. Det var i grunnen et godt miljø på Østerøya i den tiden. Vi hadde bare 2 linjer over sentralen i Sandefjord, så de var meget opptatt. Men det ble stort sett tatt med ro om svaret ble: Sandefjord er opptatt. Noen spydigheter kom det jo av og til, men det ble ikke tatt så alvorlig.

9. april 1940 er en dag som aldri blir glemt. Dagen begynte med beskjed fra lensmannskontoret: "Tyskerne har inntatt byen. Du må ringe rundt og gi beskjed til alle i øya at de må blende." Det var ikke godt for de fleste å forstå at noe slikt kunne hende fredelige Sandefjord og Østerøy. Det ble en vanskelig tid på mange måter. En måtte være forsiktig med ordvalget, som en natt far kom og vekket meg og sa det var en mann der som ville snakke med meg. Klokka var over 12 og jeg skjønte ingenting, men mannen kom inn og forklarte at det skulle være kontroll dagen etter. Det var plukket ut noen gårder som de trodde hadde flere dyr på fjøset enn de hadde oppgitt. Gården hjemme var en av dem. Jeg opp og ringte. Alt måtte jo foregå i hemmelighet. Det gikk jo heldigvis bra, griser og andre dyr som det var for mange av ble gjemt bort på forskjellige steder. Det viste seg at øyboerne hjalp hverandre når det røynet på. Årene gikk og Norge ble fritt igjen i 1945, og alt ble velstand og glede. Jeg kunne igjen ringe rundt og si at nå kunne de heise flagget.

Televerket arbeidet videre, og i 1949 var tiden kommet til at de gamle sentralene kunne skiftes ut og sentraldamene ble overflødig. Sentralen i Sandefjord hadde hele tiden hatt tilsyn med lokalsentralene så de kjente godt til feil og mangler. Alt skulle bli så meget bedre når telefonen gikk over til automat, og det var vel riktig også.
Begge bilder er velvillig utlånt av fru Inger Hassel.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 28.01.09