Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Tollnes, Roar L.:  Året 1888 – og Sandefjords ”Champs Elysées” – Hjertnespromenaden 

Gruppe 3.1, høsten 1988

Hjertnespromenaden

1888 står som et vesentlig år i Sandefjord bys historie. Dette året ble de beslutninger tatt som førte til at det lille tettstedet, den bare vel 40 år gamle byen, for første gang vokste ut fra «Sandeherreds Præstegaards Marker» og gikk over bekken, ikke etter vann, men etter nytt land. Utvidelsen, som var effektiv fra 1.1.1889, mer enn fordoblet byens areal. Det var første skritt på en ekspansjon som nådde klimaks i 1968, 80 år senere. Da slukte Sandefjord hele Sandar. Utvidelsen i 1888 var så omfattende at neste utvidelse først kom i 1931, etterfulgt av en mindre i 1950.


Ved kongelig resolusjon av 22. mai 1833 var ladestedet Sandefjords grenser fastlagt, og mot en fastsatt avgift til sognepresten overtok ladestedet grunnen. Etter ansøkning fra ladestedet og godkjenning i kirkedepartementet ble et par mindre grensejusteringer gjennomført ved kongelig resolusjon av 12. januar 1841 og 16. september 1854. Slik sto grensene fram til 1888.

Ved lov av 23. juni 1845 fikk ladestedet bystatus. «Ladestedet Sandefjord bliver herefter at benevne Kjøbstad; -», forteller lovens §1.

De nye byborgere følte seg tilfredse innenfor sine grenser, anlagte nye gater, og nye byggetomter ble utstukket. Så sent som i 1872 sier bystyret på en forespørsel fra indredepartementet at det ikke var ønsker om noen grenseutvidelser. 5 år senere synes alt endret. Byen har eksakte og klare ønsker om en byutvidelse, og en heftig diskusjon med myndighetene i Sandherred begynte. Det tungtveiende motiv, som på kort sikt endret ønskene, ble neppe nevnt i diskusjonen. Sandefjord Bad hadde i 1866 kjøpt Hjertnes gård og var fra 1868 begynt å stykke ut tomter langs den nyanlagte «Hjertnæsveien». Denne løp vestover fra øvre del av Bryggegaden og lå en tomtedybde syd for Ruklabekken, eller Bugaardbekken som også navnet var. Flere av byens notabiliteter kjøpte tomt av Badet og førte opp sine boliger, utenfor byens grenser og skattekiste. Dette gjelder tidligere ordfører i byen, sakfører og skipsreder Thor Bryn, hvalfangstpioneren Christopher Castberg, lege og skipsreder Julius Christensen og kaptein Johan Maurits Bryde.

Diskusjonen med Sandeherred tilspisset seg og ble nærmest en disputt om hvor det ikke fullt så attraktive området «Grønlien» og beboerne der skulle høre hjemme. Dersom Sandefjord ville ta Grønli med, var Sandeherred villig til å overføre også andre områder. Dette sa etterhvert både amtet og regjeringen seg enige i, og omsider måtte Sandefjord resignere.

29. juni 1888 ble loven om byutvidelsen vedtatt i Stortinget. Det meste av Hjertnes, Pukkestad, Solvang og Nedre Lunden ble innlemmet i byen. Og dessuten Grønli.

Hjertnespromenaden ble snart byens praktgate. Den tidligere Hjertnæsveien har på bykartet fra 1881 fått navnet «Promenaden», og den beholdt opp gjennom årene sin status. Laurits L. Bryn gir i sin «Sandefjord og omegn» fra 1926 en høystemt lovsang til gaten:

«Det strøk i byen, som fra riktig gammel tid har hat privilegium paa at være det «fineste» er Hjertnespromenaden, som strækker sig fra det gamle badehotel (Søebergs hus) og op til Hjertnes hovedgaard. Ingen vil strides om det. Det er en vakker strimmel. Den ligger der saa fredelig hver eneste dag i søndagsskrud. Det er overveiende typiske bygninger fra siste halvdel av forrige aarhundrede, fra skibsfartens storhetstid, og utgjør derfor et vist historisk træk i byens ansigt. Naar havene paa Hjertnes, som forøvrig danner saagodtsom et uavbrudt bed, brer sit vældige blomsterflor, prætenterer dette strøk med fuld ret være byens Champs Elysées. Mange store mænd, byens og badets gjæster, konger og fyrster og berømtheter har vandret denne gaten.

Henrik Ibsen bodde paa Hjertnes hovedgaard og hadde daglig for øie dette skjønne træk i byens ansigt. Og mange andre med ham.»

Kart fra 1881

Utsnitt av kart fra 1881. Optaget af N.S. KRUM & S. MOLVIK

Hjertnespromenaden ble utbygd i en på mange måter ekspansiv og aktiv tidsperiode. Den eldre, lokale byggeskikk, som så godt som enerådende hadde satt sitt preg på husene i byen, må her gi tapt for den i landssammenheng uhyre populære sveitserstilen med ikke minst snekkerglede og solverandaer som kjennetegn.

Hjertnespromenadens hovedkontakt med byens gatenett var via to bruer over Bugaard-bekken. Den ene lå i krysspunktet mellom Bryggegaden og Skippergadens forlengelse, mens den andre lå i gaten som senere fikk navnet Thor Bryns gate, navngitt etter en av de gamle byggherrer og beboere i området. Bykartet fra 1881 viser bruene og dessuten de praktfulle hageanleggene ved nr. 11 og 13, samt en «mini-hage» ved nr. 9.

Hjertnespromenaden 1

Hjertnespromenaden 1 oppgis revet i 1901, men er tatt med på bykartet fra 1903. Foran huset (fra venstre): Frithjof Bryde (sønn av Johan), Signe Hasle, Gudrun Sørensen, Kristine Hasle, Henny Hasle, fru Hasle med Einar på armen, And. 8. Hasle, Aagot Berg (datter av skomaker Sørensen). Oline, enke etter kaptein Christensen, titter ut av vinduet i 2. etasje.

Hjertnespromenaden 13

Hjertnespromenaden 13, sansynligvis den første arkitekttegnede bolig i Sandefjord. Foto: Lars Bjerke


Lengst øst i gaten lå en bygning som vel ikke så mange nå har erindring om; Hjertnespromenaden 1. Den tilhørte den mer anonyme arkitektur med røtter i tradisjonell og lokal byggeskikk. Dette var kaptein Christensens hus, og da kapteinen omkom ved et forlis i Nordsjøen, overtok enken Oline. Datteren deres ble gift med den kjente Sandefjordsmannen And.B. Hasle, som har en stor etterslekt. I 1900 bodde lærer/adjunkt Nordby her. Huset ble revet i 1901.

Hjertnespromenaden 13, den siste gjenværende av gatens virkelige praktfulle boliger, er oppført av skipsfører og reder Christopher Castberg (1833-1900). Castberg giftet seg i 1857 med Ludvig Høsts datter, Caroline Mathilde. Han bygde da Rådhusgaten 6, bygningen som etter en senere beboer fikk navnet «Klokkergården» og som nå er flyttet lengst vest i Landstadsgate. Mens denne bygningen var trygt forankret i den lokale og tradisjonelle byggeskikk, kommer nye stilidealer til uttrykk i forbindelse med oppføringen av ny bolig på Hjertnespromenaden.

Christopher var sønn av sogneprest til Sandar og Sandefjord, Peter Hersleb Harboe Castberg. Mens Castberg var sogneprest gikk diskusjonen livlig mellom de to kommuner om «rettighetene til det felles gudshus», Sandar kirke, en diskusjon som ble ført videre da Landstad ble sogneprest etter Castbergs død i 1858. I formannsskapsprotokollen fra 2. mars 1866 gir byens formannsskip full tilslutning til en egen kirke for byen, og tomtediskusjonen tar til. Arkitekt Jacob Wilhelm Nordan (1824-1892) var kontaktet, og han ivret sterkt for en tomt mellom Hjertnespromenaden og bekken. Her kunne både kirke og kirkegård anlegges, og Badet var en ivrig tomteselger. I 1866 vedtok bystyret å kjøpe tomt her. Men området lå uheldigvis utenfor bygrensen, og den etterhvert ønskede byutvidelse var, som tidligere omtalt, ikke så lett gjennomførbar. Kirken ble reist i 1872 (brent 1900) i «Hvidteparken» med Nordan som arkitekt. Han regnes som den mest produktive «kirkearkitekt» i Norge med 96 tegnede kirker.

Vi må kunne anta at det var via kirkesaken at Christopher kom i kontakt med arkitekt Nordan. Hans nye bolig på Promenaden er nemlig - som Sandefjords første arkitekttegnede (?) - prosjektert av Nordan. Daga Due forteller at arkitekten hadde tegnet en tilsvarende, men speilvendt bolig nord i landet et sted. Christopher lot bygningens fantastiske «blondeverk», som nå delvis er fjernet, utføre i ledige stunder på fangstfeltet. Bygningen ble senere overtatt av sønnen. Bygningen står fortsatt.

Hjertnespromenaden 11. «Freberg-gården», er omfattende omtalt av Per Thoresen i Sandefjord-museenes årbok 1976-78. Kjøper i 1868 var malermester Ole Peter Tandberg. Han reiste to bygninger, det ene ble sidefløy på hovedbygningen som Thor Klavenes Bryn (1828-1888) lot oppføre da han overtok eiendommen i 1875. Bygningen med hageanlegg sto nærmest uendret til rivningen i 1973, og anlegg av en noe tilfeldig utformet parkeringsplass. Bryns navn er bevart i den korte gatestumpen. Abraham Jacobsen Freberg kjøpte i 1881 huset etter sakfører Bryn.

Parkeringsplass og tomt for et midlertidig erstatningshus er blitt Hjertnespromenaden 9 til del. Eiendommen ble i 1874 solgt til Ivar Andersen Gallis, men allerede samme år overtok dr. Julius Christensen, bror av kommandør Chr. Christensen ved A/S Framnæs mek. Værksted. Christensen var gjennom flere perioder Sandefjords ordfører. Christensens frue, Dorothea, født Frost, var en habil amatørmaler. Flere av hennes bilder er malt med utsikt mot Framnes og Stub med Hjertnes-jordene, den senere Badeparken, i forgrunnen. Av senere eiere kan nevnes Ole Wegger. Han flyttet fra sin gård på Fjeldvik til Hjertnespromenaden 9, som nabo til sønnen Arnt. Etter en rekke forskjellige eiere, overtok et entreprenørfirma nr. 9 i 1977. Bygningsrådet godkjente i januar 1979 med 5 mot 2 stemmer en søknad om rivning. Og vedtaket ble umiddelbart (6. februar) effektuert.

Hjertnespromenaden 3

Konsul Johan Brydes hus "Villa Nova" på Hjertnespromenaden 3 fra 1894 sto som "dragestilens" fremste representant i Sandefjord. Før bygningen ble revet i 1961 holdt Sandefjord private fødehjem til i bygningen. Foto: Bøcklin, ca. 1895.

Hjertnespromenaden 3 har også en arkitekt som formgiver, en arkitekt, som på flere måter og gjennom flere stilarter har satt preg på byen. Haldor Larsen Børve (1857-1933) hadde sitt firma i Porsgrunn, og et av hans første verk i Sandefjord er nettopp nr. 3, bygget i 1894. Byggherren konsul Johan Bryde (1858-1925) må ha vært fornøyd med sin arkitekt, for ved oppføring av en bygning i den nordre del av eiendommen, Torvgaden 4, (senere «Humla») byggemeldt 22.10.1911, anvender han samme arkitekt, som i mellomtiden har forlatt dragestil til fordel for Jugend, en stilepoke som vel arkitekt Børve har gitt Sandefjord et av de beste eksempler på med Metodistkirken, innviet i 1918.

Brydes hus på Hjertnespromenaden må karakteriseres som dragestilens prakteksemplar i Sandefjord med en utrolig detaljrikdom.

Johan Bryde, sønn av Johan Maurits Bryde, var gift med Chr. Christensens eldste datter Helga. Den senere konsul Lars Christensen begynte som volontør hos sin svoger i Hjertnespromenaden 3 den 1.8.1899.

Hjertnespromenaden er historisk sett helt og fullt «de kondisjoneredes» gate, fylt av navn som på mange måter har stått sentralt i byens og distriktets utvikling. Gaten har i akkurat 100 år ligget innenfor byens grenser. Hvilken framtid vil den få? Skal alle bånd med det som var rives over?

 

LITTERATUR:
Knut Hougen: Sandefjords historie 11. Oslo 1932.
Per Thoresen: Hjertnespromenaden og en «bygård» i 1870- og 1880-årene. Sandefjord-museene årbok 1976-78.
Henrik Sandberg takkes for opplysninger og velvillig utlån av bildestoff.

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 30.01.09