Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Tallakshavn, småbruk, havn og gjestgiveri

Gruppe 5.8, høsten 1987

Tallakshavn


Inntil påske 1987 lå det opp for stranden i Tallakshavn en langstrakt øst-vest løpende bygning, ca. 8 m bred og ca. 14 m lang, i en etasje med loft. Den har i generasjoner tjent som våningshus på eiendommen, men spørsmålet som reiser seg, er om ikke bygningen også har tjent annet formål.

Bygningen lå trygt og godt på gråsteinsmurene i det mot nord, mot stranden, skrånende terrenget. Oppslagsverket Norsk Gardsbruk (Vestfold fylke lI, Oslo 1947) forteller under Tallakshavn om et småbruk med 18 dekar dyrkbar jord (sand) og 15 dekar utmark, med hønseri og revefarm som tilleggsnæring (500 høns, 40 rev). Samtidig oppgis at eiendommen har 80 m strandlinje.

Kontakten til havet har sannsynligvis til alle tider vært vesentlig, gårdens navn viser ikke minst dette. Navngiveren Tallak er ukjent. Navnet finnes ikke i Sandar etter reformasjonen, men er kjent fra middelalderen. Gården omtales ikke i bevarte skriv før inn på 1600-tallet. Stedet lå da som plass under Skogan, «-den platz Skaufen som nu kaldes Tallachshaufia-».

Navnets siste ledd, havn, viser til den rummelige bukten, som eiendommen grenser mot, - en naturhavn med sjeldne kvaliteter, værnikker og med flere gode innløp fra ytre del av Tønsbergfjorden. Dybder i innseilingene oppgis i dag til 3,5 - 4 m. For den sjøfarende nordfra er Talakshavn siste havn innaskjærs før de åpne, men urene farvannene rundt Tønsberg Tønne. Bukten begrenses i syd av landtungen Truberodden, som i navnet Truber gjemmer en annen, mystisk og spennende historie. Deler av bukten er langgrunn med fin sandbunn, men partier finnes med god dybde helt inn til fjellet. På et av disse stedene er bevart en kraftig, T-formet jernfortøyning og på fjellveggen bakom en svart- og hvit-malt markeringsring sammen med årstallet 1901. På en av de store steinene like ved finnes bare hullet i steienen - med rester av jern etter en annen fortøyning.

Tallakshavn med sine gode egenskaper gjorde den til en viktig vær- og overnattingshavn for tidligere tiders kysttrafikk. Mange gamle kart, og nye oppslagsverk for våre dagers lystbåter, har ankertegnet plassert her, og havnen må ha vært mye benyttet.

Kort Coldervin Wolf, eieren av Tallakshavn i årene 1762-67, gir et levende bilde av ferdselen her i et brev han i 1764 sender til «overinspektøren» (gjengitt etter Lorens Berg):

«Forleden aar tilhandlede jeg mig Tallakshavnen i tanke der at nedsætte mig for at have en slags næring av de reisende tilvands, som bestandig maa passere forbi naar de enten vil øster eller vester, efterdi til samme sted alle tider har været likesom et gastgiveri for alle reisende, formedelst det ligger mellem Kjerringsviker og Ostebakke, og straks indenfor Tønsberg Tønde, og et sted hvor de i stormende veir kan lægge til og faa havn, foruten at man maa mottage og gjøre befordringskab med fri skyss til vands, naar kongens affærer med mandskaber og andre transporter skal ske, og i saa maade stedse maa være parat til de reinendes befordring. Stedet er heist fornøden for de reisende, men det er umulig for mig til deres tilfredshed at vedlikholde det, saa længe andre her omkring skal sitte mig til fortrængsel, hvorfor jeg ydmygst ansøker om gunstig resolution, at det sted hvor jeg bor i Tallakshavn alene maa være et gastgiveri og befordringssted for de reisende, og at jeg med samme friheder som andre gastgiverier maa benytte mig derav, uten i ringeste maade av andre at blive fortrædiget .... »

Wolf har hatt god kjenskap til «de reisende tilvands» da han kjøpte Tallakshavn. Hans mor bodde som enke i Melsomvik, en av de andre gode havnene ved Tønsbergfjorden.

Wolf nevner at det i Tallakshavn «- alle tider har været likesom et gastgiveri for alle reisende -» og at man der «- maa mottage og gjøre befordringskab med fri skyss til vands, -» etc.

Gjestgiver- og skyss-skaffer -virksomheten i forbindelse med kysttrafikken i vårt område er et nær ukjent kapittel, til tross for at den må ha vært av stor betydning. Enkelte oppslagsverk omtaler fenomenet nokså overfladisk uten den nærhet til stoffet, for vårt distrikt, som kan gjøre historien levende.

Sjøverts trafikk var vesentlig, viktig og omfattende med båter og skip av mange typer. Det kan følgelig være interessant å se nærmere på det miljøet gjestgiverivirksomheten i Tallakshavn hører hjemme i.

Da Wolf kom til stedet, må han ha satset spesielt på å «have en slags næring av de reisende tilvands». Ved kjøpet ga han 160 daler for eiendommen. Ved salget bare 5 år senere fikk han 300 daler. Hva verdistigningen grunner seg på, er ikke kjent. Mest nærliggende er det å anta at bygningen(e) på stedet ble forbedret.

Den nye eieren Ola Aakelssøn (Haakelssøn) fortsatte som gjestgiver, men etter et fall fra riggen på en båt i Sandefjord ble han vanfør og sank ned i armod. Hvor lenge gjestgivervirksomheten fortsatte i Tallakshavn, er ikke kjent.

Første betingelse for et gjestgiveri for «de reisende tilvands» er naturligvis en god havn, og Wolf peker i sitt brev på de to nærmestliggende. Det er Kjerringvik (i Tjølling) mot sydvest og Oslebakke (Veierland) mot nordøst. I et dokument fra ca. 1738 i Fritzø arkiv fortelles det at Erich Andersen Grønner (som senere kaller seg Grøn og regnes som opphavsmann til Grøn-slekten i distriktet) fra Bohuslån «- eier selv en liten husmannsstue under Bergan, staaende i en liten ankerbugt for smaa fartøier, kaldel Kiæringvigen; -». Kjerringvik regnes bare å kunne ta i mot små fartøyer, men ble viktig som loshavn og havn for fiskere. Erik fikk i 1724 festebrev med greven v/forvalter Turresen, og der er følgende bestemmelse tatt inn: «- Samt ei med øl eller brendevins salg at være det udi Kjerringvigen havende fiskeri til hinder, ikke heller gaardens opsiddere eller andre til skade i nogen optænkelige maader. -»

Sogneprest Kristoffer Gregerssøn i Tjølling stevner Erik 1733 inn for sommertinget og klager bl.a. over at han på tross av bestemmelsene i festebrevet holder øl og brennevin og derved forvolder stor uenighet. Innkalte vitner bekrefter at Erik solgte øl og brennevin til fiskere og reisende både før, i og etter makrelltiden. Det hele endte likevel med forlik i 1738, etter fem år. Senere holdt Erik "øltapperi" men fikk aldri bevilling.

Dette gir sannsynligvis et levende bilde av en av sidene ved «gjestgivervirksomheten» ved flere av småhavnene langs kysten, og det var den form for konkurranse i selve Tallakshavn Kort Wolf søkte myndighetenes hjelp til å få slutt på. Lignende tilstander kjennes ikke fra Oslebakke på Veierland, hvor sted og havn er av en helt annen karakter.

Gården Oslebakke ligger ved det som tidligere ble betraktet som Veierlands beste havn, sydøst på øya, i le av Oslebakkholmene og direkte til sundet langs Tjømes vestside, Tjømekjæla, en mye benyttet led fra alders tid. Fra gammelt av het gården rett og slett Havna - og var ikke alene om det i Vestfolds kystland. Den tjente sannsynligvis i utgangspunktet som havn for øyas hovedgård, Alby, men ble siden selvstendig gårdsbruk. I en besiktigelse fra 1723 nevnes spesielt at gården ligger beleilig for reisende, og med det må det ene og alene menes «reisende tilvands». Her har de sikkert fra langt tilbake i tid, kunnet ankre opp og blitt tatt vel i mot.

Om Kristoffer Hanssøn Weier, som bodde på Oslebakke ca. 1700-1720, fortelles det at han førte opp en bygning nærmere stranden. Det er sannsynligvis hans praktfulle hus som fortsatt står og dominerer dette gamle havneområdet. Det er nærliggende å anta at Kristoffers tanke nettopp var å gjøre stedet bedre synlig for de reisende. Sønnesønnen til Kristoffer, Nils Kristenssøn Weier, var eier fra 1776 til sin død i 1779. Han er kjent som skipper og gjestgiver, og vi kan vel bare anta hvem som tok seg av gjestgivervirksomheten når skipperen seilte, ja, når han var hjemme kan hende også.

Dersom vi på kartet søker opp gode havner, og så leter i bygdebøker eller andre tilgjengelige kilder, ser vi at det ikke er sjelden at handel og salg følger med, men ikke alltid bare for de reisende til sjøs.

Ormelet og Havna på Tjømes østkyst fikk handelsvirksomhet, med øl og vinrett, i 1850 - og 60-tallet. Vrengen, det gamle Grindholmasund, er kjent som mye brukt havn gjennom lange tider, hvor det også utviklet seg handel. Hella på Nøtterøys vestkyst var fra tidlig av fergested. Eieren 1802-15, Erik Henriksen, løser bevilling som gjestgiver. Han får lov til selv å brygge øl, men ikke å brenne brennevin, som må kjøpes i nærmeste by. Han forpliktes til bare å holde kro for reisende, ikke for de fastboende.

Ladestedet Melsomvik på Stokkesiden var et sted av ikke liten betydning for sjøreisende og andre, bl.a. til møllebrukene ved Melsom. Mikkel Hanssøn, som døde rundt 1752, var skibstømmermann og handlet med øl og brennevin. Hans ble en bikse som lånte ut penger til bøndene.

Reisefølge
Reiseselskap ved Tønsberg Tønne. Fra fyrdirektør C. F. Dinks: "Skisser at Reiselivet". 1865


Vest for Kjerringvik viser eldre kart ankringshavner i ytre del av Viksfjord, nord for både Hoppøya og Malmøya, men her måtte man vel nøye seg med egen kost. Ved Stavern vokste det opp et lite tettsted og Baglersagaene forteller at det ble søkt havn her. I dette kystmiljøet hører Tallakshavn hjemme, og det som en god representant. Siden bagleren Sæbjørn Lem ble jaget i land her (Tunneskagen) i år 1200 har mange sjøfarende søkt havn og opphold i Tallakshavn. I løpet av 1700-og 1800-tallet kan vi regne med at den nå nedtatte bygningen har huset flere av disse. Det måtte være å ønske at bygningen, riktignok da på et annet sted, kan få «et nytt liv» for fortsatt stillferdig å kunne være et vitne om den gamle kystkulturen.

LITTERATUR:
Lorens Bergs bygdebøker: Sandeherred, Brunlanes.Nøtterø, Stokke, Tjølling, Tjømø.
Vilhelm Møller: Tønsberg Tønne, Kulturminneblad 3.7., høsten 1984
Vilhelm Møller: Er Truber på Østerøya en Trolaborg? Kulturminneblad 1.3, våren 1982
Thor Kristian Thorsen: Fortøyningsringer og varpepeler. Kulturminneblad 3.5, høsten 1987
Veierland, natur og miljø. Et bidrag fra Veierland Vel til generalplanarbeidet på Nøtterøy. 1984. Sidene 30, 38 og 39.






 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 19.03.09