Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Sag- og møllevirksomhet på Bjørnum

Gruppe 7.2, høsten 1986

I et lite skogholt vest for bebyggelsen til Bjørnum-gårdene ligger de mektige murrestene etter Bjørnum Mølle. Der finnes en demning og fundamenter for møllehjul og bygninger.

Inntil vinteren 1984-85 fantes muren etter nok en demning. Den lå ca. 40 m vestenfor den andre og fortsatt bevarte, men er nå overbygd av den nye riksveien, E18, og bilene suser i 90 kmh forbi det gamle møllestedet hvor transportene tidligere gikk på kjerrer eller hesterygg. De fortsatt bevarte murene er imponerende og antyder at Bjørnum Mølle har vært mer enn en gårdskvern.

Damport

Damporten ved øvre, vestre, demning. Venstre side er delvis nedrast. Muren ligger nå under den nye riksveien E18.
Foto: Riksantikvaren, Tønsberg, v/Jack van Domburg, 20.11.84


Gjennom en rekke hundreår kan vi regne med at vannet i Bjørnumbekken har vært utnyttet som drivkraft, men fra Bjørnum-gården finnes det ingen nedtegnelser fra middelalderen. Etter arveskrifter, taksasjoner eller varierte besiktigelser finnes det fra 1600-tallet av bevart skriftlig materiale, og det viser seg at det har vært både sag og kvern/mølle drevet av Bjørnum-folket. De eldste nedtegnelsene gjelder sagbruket. I eldre tid ble tømmerstokkene ved hjelp av kiler og brede økser, biler, kløyvet til bord og planker. Oppfinnelsen av vanndrevet oppgangssag endret dette. Sagen hadde et loddrettstående sagblad som ved hjelp av en sagbukk og vannkraften ble løftet opp og dradd ned. Den første tiden smidde bøndene selv sagbladene, og disse ble nok forholdsvis tykke og sagskurden grov. Selve konstruksjonen med vannrenner, vannhjul  eller -skovler, og øvrig konstruksjon var ikke mer komplisert enn at bøndene også kunne lage dette selv.

Den eldste kjente vanndrevne oppgangssagen i Vestfold satte Ivar Jenssøn Jernskjegg opp 1538 ved Farris-elven. Senere ble det en nærmest eksplosjonsartet oppsving i anlegg av sager. Fra 1624 finnes en liste over 32 sagbruk i Sandar, men da var bare 9 av disse i bruk. Av dem som da ikke lenger var i bruk, nevnes Bjørnum. Gjennom årene senere, til sagen i 1839 nevnes siste gang, har det tydeligvis (ganske bokstavelig) vært oppgangs- og nedgangstider ved sagen. I 1626 nevnes den som «Ringe», i 1636 har den skåret 200 bord, i 1638 og 1642 1 1/2 hundrede i året. Både i 1661 og 1667 nevnes den som liten. I 1706 og 1751 omtales den, og det skjæres da for bygden til husfornødenhet. I 1802 er sagen nedlagt, men ny bevilgning gis i 1804 og den nevnes videre 1827 til siste kjente gang i 1839. Det finnes i dag ikke påvisbare rester etter sagvirksomheten.

Bekkekvern nevnes først i 1720 på Bjørnum, men det er neppe tvil om at det har vært kvern her langt tidligere. I korndyrkingsområder kom vanndrevne kverner tidlig. 1209 fantes det en ved klosteret på Hovedøya ved Oslo. Dette er eldste kjente norske kvern. Det regnes med at de vanndrevne kvernene har utspring i Middelhavsområdet fra tiden rundt Kristi fødsel.

Det har vært en stor mengde bekkekverner i Sandefjord, de fleste ganske små for eget bruk eller for et lite bygdelag med brukstid knyttet til flomvann ved snøsmelting og ved sterk nedbør. Et oppdemmet magasin, en dam, kunne gi noe mer fleksibel brukstid.

Produksjon og leveranse av kvernsteiner ble en betydelig industri flere steder, ikke minst i trønderbygda Selbu. Her finnes en steintype vel egnet til kvernsteiner og leveranser har skjedd til store deler av Norge.

Plantegning

Plantegning av det fortsatt (delvis) bestående anlegget. Bekken er vist med strømpiler. Til venstre østre demning, til høyre fundament for vannhjul og møllebygning. Mellom damport og vannhjul var en oppbygd renne. (Oppmåling v/forf.)


Kvernsteiner ble regnet som verdifulle og ble tatt godt vare på. Ved skifter finnes de oppregnet blant «løsøre», og slik får vi tidligst kjennskap til bekkekvernen på Bjørnum. Ved skifter både i 1720 og 1737 er steinene tatt med, i 1737 som 1 par kvernsteiner m/tilbehør.

I 1723 nevnes en «Qvern til huus fornødenhed». I lang tid finnes bare en mindre kvern. Som «herlighed til gaarden» nevnes 1751 «et lidet bache Qvernebrug som og ved vandflom til huusfornødenhed bruges og males paa.» 1 1802 oppregnes blant annet «en Bække Qvern til eget Brug.» Snart etterpå må den virkelige oppgangstiden for Bjørnum Mølle ha tatt til for i skjøter både fra 1835 og 1849 er tilstanden en ganske annen. Da regnes opp både et stort og et lite møllebruk. At begrepet mølle nå delvis erstatter kvern, kan bety at det i det nye anlegget er tatt i bruk vannhjul istedet for kvernkall og at det også ble et større anlegg. Begrepene brukes imidlertid noe om hverandre.

Beskrivelsen fra 1835 og 1849 forteller at det på Bjørnum da var «Et hjul-møllebruk innrettet til 1 finsikte, 1 grovsikte, 1 sammalkvern og 1 grynkvern, heri en kakkelovn. Et lite møllebruk med 1 sikte, 2 par sammalkverner, heri en liten kakkelovn.» Dette må i bygdesammenheng ha vært et stort møllebruk. Eieren av Bjørnum Thor Thorsen Klavenæss bortforpaktet i 1852 «sit qvernehus» for 20 år til Thor Hansen Fevang. Bjørnum Mølle ble nedlagt noe etter 1870, og bygningene ble overlatt til sin egen skjebne. Ingvald Klaveness, født 1870 på Bjørnum. forteller i en avisartikkel (Vestfold 28.8.1956) om den store bygningen med dens utallige smutthull og gjemmesteder og det store vannhjulet som ungene under lek fikk til å sveive rundt. «Rottene fråtset i de gamle melrester, katter og ugler følte seg tiltrukket av rottene og hakkespettene moret seg med å hakke store huller i veggene.»

I dag er katter og rotter borte. I stedet har hoggormen funnet seg ganger og rom i de gamle steinfundamentene.

Den nedre, fortsatt bestående demningen har maksimalt kunnet holde en vannmengde på 1500 m³, mens den øvre, hvor E18 nå ligger, har hatt hele Bjørnum-myra som oppdemmet området. Anslagsvis beregnet kan dammen her ha rommet over 400.000 m³ vann. «Når besetningen var satt inn for vinteren ble gjerne demningen igjenstengt og vannet kom da til å stå over store vidder,» forteller Ingvald Klaveness. «Når så frosten satte inn om høsten ble der en prektig skøyteis hvor bygdas ungdom samlet seg i de månelyse kvelder... » I dag finnes bare ruinene igjen etter møllevirksomheten på Bjørnum. Murene har gått inn i en «Tornerosesøvn.» Det finnes neppe noen prins som kan vekke til nytt liv.

 

LITTERATUR:
Se KULTURMINNER våren 1981, Vilhelm Møller: Bekkekverner og vindmøller i det gamle Sandar, med litteraturliste.
Tidsskriftet Fortidsvern nr. 2. 1978 og nr. 2, 1986.
Einar Normann: Norske mylnor og kvernar, I og II. Utgitt av Statens Kornforretning, Oslo 1934 og 1936. 
Roar L. Tollnes: Bjørnum Mølle, Bjørnum i Sandefjord.  En registrering. (på Sandefjord Bibliotek).



 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 30.04.09