Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Tor Preede: Bugårdsparken

Gruppe 4.5, høsten 1986

Bugårdsparken

Bugårdsanlegget sett fra syd. I bakgrunnen den nå nedlagte Sandefjord Landbane, «Travbanen" med Bugården Ungdomsskole og treningsarealer foran. Foto: Tørrestad Foto, 1985.


l 1875-1876 ble Bugårdsdammen gravet ut og anlagt som byens vannverk. Helt opp til våre dager har man brukt navnet «Vannverket» på dammen og dens nærmeste omgivelser. «Men byens folk og de kommunale myndigheter hadde tenkt seg at det nye vannverk, foruten sin egentlige hensikt, også skulle bli et utfartssted i varme sommerdager og lyse sommerkvelder» --- står det å lese i Knut Hougens Sandefjords Historie.

På sin generalforsamling i 1876 bevilget Brennevinsamlaget 100 spesiedalar (400 kr.) «Til beplantning av vannverkets omgivelser og anskaffelsen av benker til samme». Man henstilte til lensmann Frey å stifte et treplantningsselskap. Dette ble stiftet samme år og allerede våren 1877 plantet man trær på øyene og rundt Bugårdsdammen. Det ble ansatt en oppsynsmann som fikk rett til å selge brus, selters og sigarer til kl. 10 om aftenen, og når «Bademusikken» i stille sommerkvelder rodde ut på dammen og spilte, søkte både badegjester og byens folk opp dit.

«Vannverket» ble således byens første offentlige parkanlegg!

(Riktignok hadde byen fått parkmessige plantninger tidligere, idet det i 1859 var plantet trær nedenfor Fagforeningens Hus. Men dette var i Sandefjord Bads regi, bare beregnet på badegjester og ikke for almenheten.)

Men det skulle vise seg å følge problemer med denne byens første offentlige park. Allerede i 1879 ble det gitt pålegg om ikke å plante flere trær. Oppsynsmannen fikk ikke lenger lov å selge forfriskninger. Det var Bugårdens eier, d.v.s. han som eide og drev skogen og jorden rundt vannverket, som påstod at han ble sjenert av trafikken.

Kommunen tok hensyn til eierens ønsker et stykke på vei. Man satte opp gjerde, innstilte serveringen, vedlikeholdt veien, men ville ikke nekte almenheten å gå der og nektet å stenge veien. Eieren anla søksmål. Kommunen ble frikjent i underretten, men tapte nærmest i overretten, idet veien bare ble tillatt brukt til det som krevdes for betjening av vannverket, d.v.s. ingen vei for offentlig bruk. Kommunen fikk også erstatningskrav fra Virik Gård og måtte betale erstatning fordi denne gården fikk redusert kvernvannet til sin mølle i Virikbekken.

På toppen av det hele viste det seg at trærne som var plantet rundt dammen ødela vannet etterhvert som de vokste til. Uheldigvis hadde man plantet vesentlig bjerketrær. Løvet fra disse, som er rikt på garvesyre, havnet jo i vannet hver høst. Alle bjerkene måtte hugges ved århundreskiftet. Nye trær ble plantet, vesentlig furu og gran, og det er disse som kranser dammen idag.

Så langt de mer historiske linjer bakover.

Parkens videre historie startet etter siste krig. Det var ordfører Per Gulliksen som avga den første forpliktende offentlige, uttalelse om prosjektet i det første bystyremøtet etter frigjøringen, den 15 august 1945.

Ordføreren hadde i en programtale om de foreliggende arbeidsoppgaver bl.a. først berømmet idrettsungdommen for deres innsats i krigsårene. Han uttalte videre, ifølge Sandefjords Blad for den 16. aug. 1945:

«Idretten er det vel ikke delte meninger om. Alle er på det rene at dette er en samfundssak som har stor fysisk og psykisk betydning. Allerede før krigen var det fremme planer om et større anlegg ved Bugårdsdammen. Vi har nå tatt saken opp igjen, og vil gå inn for å erhverve arealene, om nødvendig ved ekspropriasjon.»

Etter ordførerens programtale ble det luftet en del alternative plasseringer av et slikt anlegg, utvidelsen av gamle stadion, plassering der hvor Yrkesskolen og Gymnaset ligger og jordene i Badeparken langs Hjertnespromenaden.
Men den 16. desember 1946 vedtok bystyret, mot 3 stemmer, et forslag fra Idrettsutvalget om innkjøp av vel 100 da ved Bugårdsdammen for anlegg av en folke- og idrettspark.

Forhandlinger med grunneierne resulterte i innkjøp av 170 da, kjøpesum kr. 124.627,50. Som et kuriosum kan nevnes at man den gang diskuterte ører ved prisforhandlingene. Noe areal ble betalt med kr. 2,-, noe med kr. 0,78 og noe kr. 0,57 pr. m2.

Selv om prisen var lav etter dagens nivå, var kr. 125.000,- et betydelig beløp for eiendomserhvervelse til idrettsanlegg. De tre som stemte mot i bystyret stilte seg helt uforstående til slike «enorme» arealer. En av dem uttalte at selv ikke idretts lederne forsto dette. Han hadde snakket med en idrettsleder som hadde gitt uttrykk for at det man trengte var, sitat Sandefjords Blad: «en liten bane som vi kan leke på».

Det var kanskje ikke så rart at det var delte meninger. Med Bugårdsdammen og arealet rundt som kommunen eide fra før, kom Bugårdsparken ialt til å omfatte mer enn 250 dekar. Dette var, bortsett fra Ekeberganlegget i Oslo, Norges desidert største planlagte idrettsanleggsareal. Sandefjord var jo tross alt en liten by med sine ca. 7.000 innbyggere, selv om man hadde et betydelig større oppland som sikkert også var med i vurderingene.

Det må være tillatt å si, idag når man ser bruksbehovene, at det var framsynte politikere som la grunnlaget med sitt vedtak i 1946.

Arkitekt Midttun og Skottun, med Oddvar Midttun spesielt, sto for planleggingen og la fram ferdige planer sommeren 1947.

Utbyggingen startet med masseflyttinger og grovplanering våren 1948. Det var etter datidens forhold en kjempeoppgave. Det skulle bl.a. flyttes ca. 65.000 m³ jord- og leirmasser.

Dette arbeidet var faktisk det første som i Sandefjord ble utført med store moderne gravmaskiner og bulldozere. En stor kontrast til de masseflyttinger som skjedde dengang Bugårdsdammen ble gravet ut. I Vilhelm Møllers Sandars historie kan vi lese at man ved siste utvidelse av dammen i 1911 hadde brukt 38 mann og 4 hester. De greide 160 m² pr. dag, d.v.s. 4 m³ pr. mann pr. dag. 4 m³ er omtrent det en større bulldozer tar i et eneste jafs.

Masseflyttingene medførte en god del problemer. Grunnforholdene, som var undersøkt på forhånd, var vanskelige. Med opp til 3 m dype skjæringer kom man ned til meget løse masser, kvikkleire som er vanlig i Sandefjord. Vi hadde hatt anbud på arbeidet. Rimeligste anbud var 168.000 og høyeste 460.000. Man valgte naturlig nok det rimeligste. Men entre­prenøren hadde nok forregnet seg, noe som førte til at han «fantgikk» fra jobben før den var fullført. Kommunen måtte fullføre entreprisen i egen regi. På grunn av problemene med entreprenøren tok arbeidet lenger tid enn beregnet, men masseflyttinger og grovplanering var ferdig i 1952. Da hadde man også foretatt rørleggingen av to bekker som gikk over området, slik at hele første fase av arbeidet kom på kr. 286.000,-.

Som rimelig kan være var det ikke politikernes forutsetning at parken skulle bygges i hui og hast. Tvertimot ble det presisert at det dreide seg om en langtidsplan, dog uten at noe tidsrom ble angitt.

Det ble hvert år gitt bevilgninger slik at utbyggingen kunne skje suksessivt i alt vesentlig som marginaloppgaver med kommunens egne ansatte, særlig for parkvesenet. I årene 1952-1959 varierte bevilgningene fra 50.000,- til 200.000,- pr. år. Treningsfelt/skøytebane, veisystem, svømmestadion, tennisbaner, ishockeybane m/lys, og parkmessige arbeider nord for dammene ble anlagt i disse årene. I 1955 ble bl.a. det første garderobeanlegget bygget. Det inneholdt garderobeplass til 100 personer, stevnekontor, rom for lærere m.v. i alt 320 m² bruksareal, pris 169.000,-. Formannskapet synes det var dyrt (528 kr. pr. m²) men ga den nødvendige bevilgning.

Nå var mye gjort. Det skjedde lite i de nærmeste etterfølgende år inntil Jotunhallen ble bygget i 1962-1963. Det var nesten stillstand i årene 1964-68, til kommunesammenslutningen ble et faktum. Man brukte tiden til diskusjoner og planlegging.

Garderobeanlegget fra 1955 dekket ikke lenger behovene, delvis p.g.a. Jotunhallen. Idrettene var blitt flere, helårsidrett, skoleidrett og bedriftsidrett var stadig økende. Stadion med gress- og friidrettsbaner ble bygget etterhvert.
Da den nye felleskommunen hadde stabilisert seg, i 1970-71, ble det mer fart på sakene. De nødvendige bevilgninger ble gitt til fullføring av stadionanlegget med garderober og tribuner. I denne perioden ble det også opparbeidet ytterligere treningsareal i tilknytning til Bugården Ungdomsskole.

Den 22. juni 1972 ble Bugårdsparken innviet med stor stas. Da var den fullført i alt vesentlig etter de planer som ble ved­tatt i 1947.

Det tok altså 25 år å realisere de framsynte planer som ble lagt etter siste krig. Omkostningene ble heller ikke avskrek­kende. Totalt ble det i disse 25 år investert 6.2 mill. kr. i anlegget, herav 1.5 mill. til Jotunhallen. Etter 1972 er det bygget svømmehall, det planlegges kunstisbane, ytterligere idrettshall(er) samtidig som mere areal planlegges tillagt Bugårdsparken.

 

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 02.02.09