Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Ragnvald Bjønni: Bygdeborgen Røver´n ved Goksjø

Gruppe 6.1, høsten 1985

 

RøvernBORGRESTENE

Oppe på den bratte åsen syd for Storelvs utløp i Goksjø finnes murrestene etter Sandefjords best utbygde og bevarte bygdeborg. Murene har gjennom tiden egget fantasien, og som ved flere av bygdeborgene i landet vårt, knytter det seg sagn også til denne. Åsen har fått navnet Røver'n.
Hva kan vi så se av borgrester på dette stedet?
Det bestemte vi oss til å finne ut av en augustdag i 1964, Magne Pedersen, min yngste sønn Øystein og jeg.
Hva vi fant, skal det fortelles om her.
Vi fant tydelige, tildels store nedraste murer av middels, og stor stein. Det viste seg at vi oppe på toppen av åsen, kunne følge murene sammenhengende rundt store partier av borgen.
Den indre borg var delt i to, med en forborg mot syd. Disse hadde hver sin inngang. De fleste steder var borgen avgrenset av stupbratt fjell, og her vistes ingen murrester. l flere glover derimot, hvor det kunne være mulig for inntrengere å komme opp, fantes flere store sperremurer. Dette var interessant, og vi ble enige om å måle opp og tegne et kart av det indre borgområdet. Dette arbeidet vi med utover høsten 1964 og sommeren 1965.

Etter å ha foretatt de mest nødvendige profilmålinger og tegnet inn kotene, ble murene tegnet inn på kartet. I til-
legg til det indre borgområdet er det et ytre område, som også må regnes som forsvarsområde. Dette kommer delvis utenfor vårt kart. Det avgrenses av terrenget og mer eller mindre tydelige murrester. Mot nord er det murrester tvers over stien, ved (1) hvor det er en bratt kleiv. Rundt 100 meter øst - nordøst for (2) er en mindre sperremur i en glove. Stien deler seg ved (3). Herfra går en sti mot sydøst. Den ender etter ca. 100 meter i en kleiv, før den kommer ned på myra. Omkring kleiva finnes murrester av tildels stor stein. Her ser det ut til å ha vært en inngangsport.På østsiden like i nærheten er en steinforskansning som kan ha vært brukt av vaktpostene. Samtidig er det et fint forsvarspunkt (bogastelle). Ved (3), går en sti sydover også, og etter ca. 300 meter faller terrenget bratt ned mot Goksjø. Her finnes det også murrester.

Hele dette ytre, delvis avsperrede området, er lite kupert, og med en frodig vegetasjon. Her har det vært mulig for forsvarerne å ha med seg buskapen.

Inngangen til selve det indre borgområdet på toppen av åsen, har vært ved (4) og (5). Inngangen har sannsynligvis vært sperret med tømmer.

Ved en beleiring av indre borgområde, måtte det finnes mulighet til vann. Vi tenkte meget på dette, og fant et sted hvor det var særlig frodig vegetasjon. Her kan det ha vært en brønn eller dam. Et sted var det, delvis nedgrodd under torva, en steinformasjon som kan være rester av en hustuft.

På østsiden er en forskansning av stein (bogastelle), som nok har tjent som utkikspost. Av da-tidens «artilleri» var det sannsynligvis pil og bue, spyd og kaste-stein som ble brukt.

Det regnes med at bygdeborgene var i bruk under folkevandringstiden, (ca. 400 - 600 e.Kr.), og vi må håpe de mere enn halvannet tusen år gamle kulturminnene må bli bevart for ettertiden.

Når vi tenker på at våre forfedre måtte bygge ca. 200 meter mur, og frakte opp på åsen bort imot 1.000m' stein for å verne seg og sitt i ufredstider, må det ha kostet både blod, svette og tårer. Det er sørgelig å se at besøkere i det siste har tatt stein fra syd-vest-muren og rullet dem ned lia. Våre fortidsminner tilhører oss alle og bør vernes om og ikke ødelegges.

Oppmålingene og undersøkelsene som her er foretatt, er helt overfladiske. En mere grundig og systematisk undersøkelse av fagfolk, vil kunne bringe nye detaljer for dagen og fortelle om en nær ukjent fortid.

SAGNET
Navnet Røver'n er knyttet til et sagn som kan hende i flere hundre år har gått på folkemunne i Vaggestadbygda. Med bakgrunn i Lorens Berg's bygdebok «Sandeherred» s. 172 ff, gjengis det litt fritt her:

Det hendte en dag seinhøstes, at Vaggestadbonden var ute og leita etter hesten sin. Da han ikke fant den, gikk han over myra, og bort til åsen ved Goksjø. Oppi ei legd der, kom han like på to karer, som kjørte ved med hesten. De satte fæle auer på'n, men Vaggestadbonden var snartenkt nok til å helse god dag. Og så sa han, at de gjerne kunne bruke hesten hans, når den likevel gikk der i skauen. Da røverne hørte det, ble de fornøyde og skyndte seg å lesse av lasset utenfor hula, så mannen skulle slippe å vente på hesten sin. Noen forteller at de to karene bad han inn i hula, og satte fram fin kost. Da fikk han se at det var sju røvere, og at de hadde et kvinnfolk, de hadde røva til å stelle for seg. Da Vaggestadbonden skulle gå, spurte han om de ville se innom, og helse på hjemme. Det passet best julaften, sa han, for da har en jo litt av hvert å by på.

Jo, de lovte å komme julaften. Da han kom hjem, fortalte han i all hemmelighet grannene om gjestene han venta julaften.

Julaften, da det lei mot kvelden, kom røverne til gårds, og snart satt de ved bordet med grøt og ribbe, og annen god kost. Da holdt Vaggestadbonden skeia si opp til det eine øret —, det var et avtalt tegn til grannene, som hadde gjømt seg rundt huset. De storma inn, og hogg røverne ned. Bare en av dem slapp unna opp gjennom skorsteinspipa, og ropte da han hoppa ned av taket, og rømte til skogs: «Om sju år fra idag, skal den raue hanen gale fra taket!» Neste morgen fór bøndene bort til åsen, og fyllte hula med stein. De hørte jammer og klynk innafra -det var kvinnfolket, som ble stengt inne. Sju år gikk, og røverens ord om hevn hadde de glemt for lenge siden. Julaften kom det en fattigmann til Vaggestad, og ba om hus for natta, og det fikk han. Alle la seg til å sove, bare kjerringa lå vaken, ho kjente ank og uro, og kunne ikke sove. Da får ho se døra gå langsomt opp, og fattigmannen kom listende inn. Nå så ho at det var røveren. I den ene handa hadde han et lys, og i den andre en stor kniv. Han satte lyset på bordet og sa:

«Den som sover, skal sove.» Det var et trollys, støpt av menneskefett. Men røveren ville være sikker på at han ikke også denne gangen skulle bli lurt, og sprang ut for å se etter. Da griper kjerringa øksa under senga, og stiller seg ved døra. Med det samme røveren stikker hue inn, hogg ho til så han stupa framover golvet. «Hadde jeg visst det, skulle du vært dau for lenge sia,» sa han, men så var det forbi me'n.

Kjerringa ropa på mannen og ungene, men ho fikk dem ikke opp. Ho ruska i dem, men de sov like tungt. Da skjønte ho at det kom av lyset som stod og brant på bordet. Ho prøvde å blåse det ut, men det var uråd å få slokt det. I det gule lyset fra trollyset lå mannen og ungene likeså bleike og stille som den døde røveren. Da ble ho hjertens redd, men kom så til å minnes et gammelt råd ho hadde fått av bestemor. Ho greip lyset, holdt det under venstre sida på røveren og da slokna det. Nå var det lett å få dem våkne, og de fikk høre om det som var hendt. Da røveren skulle i jorda, kan det nok hende at grannene holdt et lag for Vaggestadbonden og den modige kjerringa hans som hadde gjort ende på røverne.

Fra den tiden har åsen hett «RØVER'N».

LITTERATUR OM BYGDEBORGER:
Se Vilhelm Møller: Om bygdeborger. KULTURMINNER, gruppe 6.1, våren 1980.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 22.04.09