Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Einar Wexelsen: Pukkestad gård - Sandefjord bymuseum

Gruppe 5.1, høsten 1985

Pukkestadtunet

Utsnitt av "Militairt Situations Cart over Lade Pladsen Sandefiord",  fra 1801. Kartet viser Pukkestad-tunet og 3 bygninger som ligger ved veien mot Holmsbrua over bekken. Sydvest for tunet ligger to husmannsplasser, «Pugstad Plads», h. h. Brekka og Leikvoll.


GÅRDSHISTORIEN
Det er lite vi vet om Pukkestad før 1600-tallet, men navnet kan gå helt tilbake til vikingtid. Det ble på gammelnorsk skrevet Pukastaðir. Staðir betyr gård og Puki (puke) betyr bl.a. djevel. Puki er kjent som mannstilnavn fra 1300-tallet, men er også benyttet som tilnavn på gårder i østlandsområdet, vanligvis da sammen med rud (Puke­rud). Det finnes sagn om hvordan puken viste en mann hvor han skulle rydde, og folk hadde ofte moro med at det var puken som hadde ryddet disse gårdene (H. Koht).

En annen tolkning (S. Bugge) viser til at puki i stedsnavn er et tilnavn beslektet med det folkelige Puke som betyr pengepuger, pengemann - helst av det noe knegne slaget.

Skrivemåten har vært forskjellig gjennom tidene: I 1396 Pukastada (genitiv), i 1446 a Pukastadom, i 1593 Pugge-stad, i 1625 Pugestadt og senere Pugstad eller Puggestad.

Det er bevart 10 eldre brev som omtaler Pukkestad. Disse handler stort sett om grensetvister. Det eldste er fra 1396 og tar bl.a. opp spørsmålet om rettighetene til et område ved bekken - Ruklabekken - hvor det var godt ørret­fiske. Stedet er omtalt som Merdstøde. Rettighetene diskuteres i brev til helt ut på 1600-tallet. Stedet må ha vært spesielt verdifullt.

EIERE OG BRUKERE
I siste halvdel av middelalderen fram til 1599 hørte gården med til Bugårdsgodset som lå under Maisvik på Neset (Brunlanes), et av de eldste og mektigste herresetene i Vestfold. En av de mest kjente festerne var den markante Sandarpresten Peder Vemundssøn.

11599 ble Pukkestad krongods og en ny epoke i gårdens historie tok til.

Omkring 1620 overtok futen Jørgen Jørgenssøn og etter ham futen Jakob Jenssøn. Gården ble drevet som et underbruk og var på futehender til 1659.

Det året fikk sokneprest Kristian Villumssøn Dop stedet i pant av kongen for et mindre lån. I 1664 kjøpte han stedet for 60 daler. Gården ble fra nå av i en periode byborgergods. Dops glede ble av kort varighet. Han døde allerede i 1668. Enken og svigersønnen Klaus Røyem drev gården som et underbruk under Hjertnes til enkens død i 1701. Da kjøpte den rike skipperen Villum Perssøn eiendommen. Fra før eide han Langeby og et hus under Oddefjell hvor han selv bodde. Perssøn døde få år etter, men enken Kari Henriksdatter levde helt til 1741. Omkring 1730 bosatte hun seg på Pukkestad. Hun eide også Nordre Sunde. Familien hadde 8 barn. Den yngste, Vilhelmine, ble i 1735 gift med Sven Amundssøn som omkring 1740 kjøpte gården av sin svigermor. Sven Amundssøn innledet en ny periode i Pukkestads historie. Med ham kom gården i bønders eie. Ved hans død i 1768 ble Pukkestad taksert til 300 daler. Vilhelmine og Sven hadde to sønner. Den yngste, Mads (Svenssøn), overtok gården i 1768, men solgte den i 1792 etter sin hustrus død.

Kjøper var Andreas Larssøn Schelven og Pukkestad kom igjen på byfolks hender.

Schelven var prost i Sandeherred fra 1775 til 1799 og kjøpte stedet som retrettbolig for seg og sin hustru Johanne Elisabet Bugge. Kanskje mente han at gården også skulle bli enkesete når den tid kom. Etter prostens død i 1799 solgte imidlertid enken straks gården og fikk godt betalt - hele 2.450 daler.

Kjøper var prokurator Jakob Hoppe. Både han og hustruen, Anne Kristiane døde allerede i 1818. De etterlot seg en mindreårig datter. Arvesummen ble satt til 1.753 spd.

Neste eier var Susanne Hauff, enke etter den meget formuende Tjøme-rederen Fredrik Torgerssøn Hauff (Haug). Hun kjøpte gården på auksjonene etter Hoppe for 2.510 spd. og bodde der til 1840 årene. I 1846 skjøtet hun eiendommen over på sønnen, kjøpmann Nils Fredrik Hauff. Han kom imidlertid snart i økonomiske vanskeligheter og gården ble budt fram på auksjon enda en gang.

Hauff måtte også kvitte seg med halve Haugan som han tidligere hadde ervervet. Kjøpmann Jakob Berg fikk tilslaget på begge eiendommene for 4.000 spd. Skjøtet er utstedt 1851.

Berg-familien hadde Pukkestad til 1907. Etter Jakob Bergs død overtok barna Johannes og Gunhilde Katrine eiendommene og bosatte seg på Pukkestad. I 1893 averterte Johannes Berg gårdene til bortforpaktning. Senere bygde han bolig for seg og søsteren nærmere Virik. Begge var ugifte og gården ble igjen overtatt av en ny familie. Den nye eieren var gårdbruker Nils Tholfsen. Pukkestad var i Tholfsen-familiens eie fra 1908 til 1950, og enken Ella Tholfsen ble boende der til 1953.

I 1950 kjøpte skipsreder Anders Jahre eiendommen og skjenket den til Sandefjord kommune et par år senere til bruk for Sandefjord Bymuseum. Jahre bekostet også den omfattende restaureringen av framhuset og de 2 fløybygningene.

I 1956 flyttet Sandefjord Bymuseum over til Pukkestad fra bygningen i Museumsgaten der museet hadde lidd under plassmangel helt siden før krigen. l 1972 ble den gamle låvebygningen, som var i dårlig forfatning, revet. Takket være midler fra Anders Jahres Humanitære Stiftelse ble det i 1984 reist en tilnærmet rekonstruksjon av denne låvebygningen hva eksteriøret angår. Hensikten var ikke bare å skaffe museet mer plass, men også å gjenskape tunet og miljøet på Pukkestad.

Innvendig er nybygget en moderne museumsbygning med gjenstandsmagasin, utstillingssal og foredragssal/pedagogisk verksted. Bygningen huser bl.a. Sandar bygdesamling som ble overlatt Bymuseet i 1982 som en gave fra bygdefolket i Sandar.

BYGNINGSHISTORIEN.
Futene som festet gården i første halvdel av 1600-tallet drev den stort sett som et underbruk med få eller ingen husdyr. Den lave sum sokneprest Dop fikk gården for i 1664 og det faktum at den fra 1680 ble regnet som ødegård samt at Klaus Røyem drev den som underbruk til Hjertnes, tyder på at det var lite bebyggelse på Pukkestad på 1600-tallet. Det bodde imidlertid en husmann der, Hans Jakobssøn, så tidlig som i 1661.

I 1730-årene flyttet enken etter Villum Perssøn til Pukkestad som etter alt å dømme da også må ha hatt et framhus. To generasjoner senere, i 1792, må gården være blitt utbygd, for den nye eieren måtte betale hele 1.000 daler.
1792 ble et merkeår i Pukkestads historie. Den nye eieren prost Schelven hadde vist seg å være en aktiv og byggeglid herre. Han hadde fått anlagt ny vei fra prestegården til Haukerød slik at folk fra de øvre grendene lettere kunne komme til kirken. Det var etter alt å dømme også han som ga støtet til at det ble reist ny kirke i Sandar. I tillegg var prestegården blitt betydelig utbedret i hans tid. Takket være et rikt gifte var han i stand til å påta seg slike samfunnsnyttige oppgaver. Schelven sto dessuten på god fot med grev Christian i Laurvig etter å ha vært huslærer hos ham i 3 1/2 år, og hadde forøvrig flere andre gode forbindelser.

De nye bygningene på Pukkestad er reist en gang mellom 1792 og 1799. Det er naturlig å tro at Schelven satte i gang allerede i 1793 eller 1794, og at han flyttet over til Pukkestad i siste halvdel av 1790-årene. Noen langvarig glede av det nye anlegget fikk han ikke.

Bygningene dannet en firkantet gårdsplass med hovedbygning i 1 1/2 etg. med en grunn­flate på nærmere 200 m2 og 2 lave fløybygninger samt en stor låvebygning som trolig også ble reist i disse årene. Kanskje har Schelven benyttet byggmester Horn som hadde oppdraget med den nye kirken.

Bygningene ble reist i laftet tømmer og utvendig kledd med «raftepanel» som ble malt i en lys gul sandstensimiterende farge, typisk for tidens smaksoppfatning. De har et enkelt Louis XVI preg, men også trekk som peker mot tidlig empire. Taket på hovedbygningen har en svai ned mot gesimsen som gir huset en viss eleganse. På den forseggjorte inngangsdøren finner vi initialene A.S. (Andreas Schelven) og J.B. (Johanne Bugge). Bygningene er enkle både i form og farve, som vanlig var ute i provinsen.

I all sin nøkternhet er det likevel en viss luksus og kvalitet over enkelte bygningsmessige detaljer. Dette gjelder bl.a. vindusbeslagene som fikk en ren rokokkoutforming. Rammene henger på 3 sett hengsler og ikke bare på to
som vi er vant til. 

Dør

Den staselige inngangsdøren med initialene til byggherren og hans frue: Andreas Schelven og Johanne Bugge. Jørgensens Foto


Selv om anlegget ikke var så stort og staselig som Abraham Bøckmans hus i Sandefjord, sto det verken tilbake for dette eller andre bygninger i distriktet hva håndverksmessig kvalitet og harmoniske proporsjoner angikk.
Rominndelingen i hovedbygningen er preget av empirens sans for symmetri og orden. I første etasje ligger bl.a. 3 store stuer mot syd, på rekke og rad. Bygningen ble fredet i 1920 årene.

Vestre fløybygning rommet et stort vognskjul. Standsmessige kjøredoninger hørte med på gården. Østre fløybygning var drengstue og bryggerhus. Mot nord lå låven og andre mindre uthusbygninger som påbygg til denne.

I 1955/56 ble hovedbygningen og fløyene restaurert i forståelse med Riksantikvaren. En senere innsatt inngangsdør i hovedbygningens nordvegg ble erstattet med et vindu slik at bygningen fikk tilbake sitt symmetriske preg. Trappen opp til 2. etg. ble flyttet til det opprinnelige sted og et par nyere lettvegger, trolig fra omkring 1900, ble fjernet.
Målet var å føre bygningene tilbake til 1790-årene. Dette måtte gå på bekostning av senere tiders tilsetninger. Grunnmurene og flere av pipene måtte mures om, og sviller samt nederste omfar av tømmeret ble fornyet. Takene ble også lagt om og vinduene og store deler av ytterkledningen ble skiftet. Østfløyen ble beholdt stort sett slik den hadde vært bortsett fra panelet i et par av rommene.

Vestfløyene derimot fikk et helt nytt interiør for å imøtekomme museets behov for foredragssal, arkivrom etc.
Til åpningen av den nye låvebygningen i 1984, ble de 3 gamle bygningene pusset opp. Riksantikvaren fikk tilsendt fargeprøver og kom fram til at bygningene hadde 17-18 malingslag. Det er påvist 4 forskjellige fargeperioder i bygningenes historie.

Et forsøk på å tidfeste disse, har gitt følgende resultat:

Periode 1: Gultoner fra 1790-årene til omkring 1850. 
Periode 2., Rosa fra ca. 1850 - 1890-årene.
Periode 3., Forskjellige gråtoner fra 1890-årene til ca. 1930.
Periode 4: Hvit fra ca. 1930 til 1984.

Pukkestad

Tunet på Pukkestad antagelig 1912-13. 1 tohjulsvognen, giggen, sitter eierne Nils og Ella Tholfsen. Melkevogna tilhørte gården. Telefonnummeret 226 kan leses på vognsiden. Senere redaktør og stortingsmann Nils Hønsvald var i en periode melkegutt på gården. Det kan være han som sitter på vogna.


Når Bymuseet valgte den eldste fargen, var dette bl.a. en konsekvens av den restaurering som var gjort tidligere.

Som bymuseum er Pukkestadanlegget sikret en fremtid, men gården rommer ikke bare historie fordi den huser et museum - den er også et stykke kulturhistorie i seg selv.

KILDER:

Denne artikkelen bygger, først og fremst på gårdshistorien i Lorens berg: «Sandeherred. En bygdebok» s. 383-385.

I tillegg har Vilhelm Møller gitt verdifulle opplysninger, spesielt om tidsrommet etter 1850. Møller har også skrevet om Pukkestad i sitt verk: «Sandar», b. li, s. 171 og s. 192-193.

Korte omtaler finner vi dessuten i Knut Hougen: «Sandefjords historie», b. I, s. 338, i brosjyren «Sandefjords Museer» og i årbok for Sandefjord Bymuseum 1956 - 1957, 1957 - 1958 og 1958 - 1959.

Disse omtalene bygger imidlertid i stor grad på Lorens Berg.

Den eneste som i tillegg til Møller har bidratt med nye opplysninger i de senere år er Leif Lønne i boka: «Gammelt fra Sandar». Artikkelen «Stor auksjon på gården Pukkestad 1818» inneholder en oversikt over innbo og løsøre på gården hentet fra skrifteprotokollen og auksjonsregisteret. Artikkelen åpner formelig døren på gløtt slik at leseren får et lite innblikk i miljøet på Pukkestad i begynnelsen av 1800-tallet.

Undertegnede har dessverre bare i liten grad hatt anledning til å dra nytte av det kildemateriale som befinner seg på Statsarkivet og branntakstprotokoller m.m. som kan kaste nytt lys over Pukkestads historie.

Gamle kart, bilder, fotografier, oppmålingstegninger og undersøkelser av bygningene fra 1950 årene har gitt en rekke supplerende opplysninger om gårdens nyere historie.

 

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 09.02.09