Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Hansen, Ragnvald: Kamfjordverven

Gruppe 10.1, høst 1984

Kamfjordverven

Kamfjordverven som den var i 1840-årene, tegnet av konsul Fredrik Høst. Bildet henger på Sandefjord Bymuseum


 

En av de 36 små og store verver vi har hatt i Sandar - Sandefjord.

Når vi skal trekke fram i minne gamle Kamfjordverven, som vel var en av de største i Sandar, er det vel ikke noen nålevende som kan fortelle oss så meget om den. Det er derfor naturlig å gripe til litteratur, bl.a. den glimrende boken: «Seilskip i Sandefjord og Sandar.» av Haakon Hansen og Johan Knap.

Denne boken forteller oss at det vel var Røedsverven, Kamfjordverven, Lahelleverven, Sandverven og Stubbverven som dominerte skutebyggingen på 17-1800-tallet.

Kamfjordverven lå ved grensen mot Huvik gård. Idag gjenstår det bare 2 bygninger som de siste rester. Den ene var antagelig seilmakerverksted, den andre smie.

Ser en på forholdene her idag, kan en lure på hvordan det her er bygd skuter på opptil 1.000 tonn. Da må vi tenke tilbake til tiden før 1920. Hvordan var forholdene i skutetia? Jo, dengang gikk vannet langt innover mot Hegna. Kilenbrua ble først bygd i 1868-70, veien fra nåværende rundkjøring ved Kilen mot Huvik endel år senere. Kilgaten er jo forholdsvis ny. Tidligere gikk vannet helt opp til husene på sydsiden av Kamfjordgaten. Det var altså betydelige vannområder her inne. Dybden var også større.

Det var eiere av Kamfjord gård som dengang drev verven og var både byggere og redere. En finner verven nevnt som bl.a. kjølhalingssted i 1751. Vestre Kamfjord gård nevnes i Lorens Bergs bygdebok rundt år 1300. Første kjente skute skal være bygd her i 1787. Det var briggen «St. Jørgen» på ca. 90 tonn, eier Vilhelm Hvidt, Sandefjord. Men det var vel hans sønn Kristoffer Hvidt som for alvor satte igang med skutebygging ved siden av gårdsbruket på Kamfjord. Han bygde i 1808 kaperskipene «Mars» og «Odin» på bare 26 tonn. Mars var bare et stjerneskudd, for den ble tatt av engelskmennene på første tur, Odin ga antagelig mer glede og lykke.

Etterhvert fikk verven nye bygginger og beddinger. Skutene ble større og antall nybygg steg. Dengang som nå, ga gode tider flere bestillinger fra redere. Selv bygde Kristoffer Hvidt ca. 10 skuter til eget rederi.

Den ene beddingen lå i retning mot Maurbekken, ved nåværende Grans Bryggeri. Den andre pekte mot Grønli, hvor forøvrig Wierød, senere Brydeverven lå. Bedding nr. 3, antagelig den største, pekte mot vest og det nåværende indre havneområde. M.h.t. arbeidsbygninger, ble en av disse revet for noen år siden. En annen, opprinnelig på 3 etg. ble revet i juni 1977. Denne var først i 20-årene forandret til 2 etg. og innredet til 8 leiligheter for ansatte ved Framnæs.

Hvor bodde så de som arbeidet på verven her i gamle dager?

Pussig nok var det ikke noen fradelte tomter eller egne hus på Vestre Kamfjord før etter 1900. Det er vel mulig at noen av sliterne på verven bodde i hus som ble bygget av verfteierne. Et av disse ble revet av kommunen for ca. 5 år siden. Et annet stort tømmerhus, «Skuggen», ble revet for ca. 20 år siden. Det lå ved veiskillet på nåværende Vesterøyveien - Kamfjordlia. Det er trolig bare et hus av disse eldste som gjenstår, og det ligger i Kamfjordlia, bruksnr. 5, men det er dessverre ombygd idag. Når en så vet at det så sent som i 1890 bare var 14-15 hus på Huvik og Vestre Rød, må en anta, at selv om det bodde endel av skutebyggerne i f.eks. Grønli og Sandefjord, så var det nok mange som måtte vandre opptil en mil eller mer til og fra jobben. Dette var i tillegg til arbeidstiden som på det verste var fra kl. 05.00 til kl. 19.30. Det var nok før fritidsproblemene ble oppfunnet.

Her kan det nevnes at daglønnen i 1840 for «aristokratene», tømmermenn og seilmaker, var fra kr. 1,07 til kr. 1,20, almindelige arbeidere fikk 80 øre. Selv om man dengang fikk 5 store sei for 12 øre, 1 flisefat nytrukket torsk, kanskje fra Huviklandet, for 20 øre og 1 I. poteter for 1,3 øre, så forstår man mindre og mindre av folks klage idag.

Etter dette sidespranget kan vi gå tilbake til beddingene igjen, og året 1862. Da overtar den kjente Even A. Haughem både Vestre Kamfjord og verven, og ved hans død i 1867, fortsetter sønnen, Anton Andersen, der faren slapp. Under disse to eierne ble det bygd mange skuter. I 1874 sto det 3 skuter samtidig på beddingene. Men rundt 1890 led det mot slutten av treskutebygginga i stor skala. Det hadde vel sin grunn bl.a. i at store sjøfartsnasjoner som England og Tyskland gikk over til dampskip, og de skandinaviske rederne kjøpte deres gamle stål- og jernseilskip.

Så litt om de største skutene som er bygd her. Det var barken «Eira» på 995 tonn i 1886 for verveier Anton Andersen. Det var en nokså stor skute dengang. Og så var det et lite blaff så sent som i 1919. Dette er vel kanskje lite kjent. Da fikk den kjente pioner fra hvalfangsten på den sydlige halvkule, hvalfangstbestyrer og reder Amandus Andresen, bygd en bark på 500 tonn på Kamfjord. Denne skuten hadde også hjelpemotor. Andresen var mannen som bygde «Hauanslottet». Han var forøvrig chilensk statsborger og døde i 1940 der nede. Skuta het «Magellanes», oppkalt etter stredet.

Hvem sto for denne byggingen?

Kanskje var det brødrene Thorvaldsen som i tiden 1910 - 1922 drev båtbyggeri på nabotomten her. De var fra den kjente båtbyggerfamilien i Ormestadvika.

Det kan nevnes at av de 1146 navngitte skuter i registeret som har hørt hjemme i Sandefjord, er 411 skuter bygd her i distriktet. Av disse 411 oppgir registeret bare byggestedet Sandar for 140 skuter, ikke et bestemt verv. Det er sikkert at av disse 140 er mange bygd på Kamfjord, i tillegg til de 36 vi helt sikkert vet.

Og så mot slutten av disse minner. I 1898 kjøpte Christen Christensen, kjent som Kommandøren og grunnlegger av A/S Framnæs mek. Verksted, både verven og Kamfjord gård. Nå eier F.M.V. hele strandlinjen fra Gonvik til Kamfjord.

Etter 1900 har verven blitt brukt til bl.a. lager og i den første hvalfangsttiden i syd, til bardevaskeri. I nyere tid brukte A/S Thor Dahl, en god samarbeidspartner til F.M.V., verven til hvalbåtreparasjoner og utstyrslager.

Skutenavn fra gamle dager kan fortelle om tro og optimisme. Det kan nevnes følgende skutenavn: 31 stk. Haabet, 14 stk. Fortuna, 13 stk. Haabets Anker, 12 stk. Lykkens Prøve, osv.

Det er bl.a. disse optimister og slitere vi idag med takk bør minnes for vår velstand. Det er mye sant i uttrykket: «Vår ære og vår makt, har hvite seil oss brakt.»

Og så, som endelig slutt. Det lever vel ingen av de gamle slitere fra treskutebyggingen i dag, men kanskje er det noen som i sin barndom har «pella flis og knott» eller skrapte såpe etter sjøsettinga.

Navnet Verven og Kamfjordverven har i alle tider blitt brukt. Vi får håpe at det fortsatt vil leve, og minne kommende generasjoner om seilskutetiden, og pionerene som la grunnlaget for sjøfarten i Sandefjord.

 

LITTERATUR:

Haakon Hansen: Skipsverver i Sandar og Sandefjord. Sandefjord 1961.
Haakon Hansen og Johan Knap: Seilskip i Sandar og Sandefjord. Sandefjord 1962 
Knut Hougen: Sandefjords historie I, s. 111 ff, Oslo 1928. Sandefjords historie II, s. 245 ff, Oslo 1932.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 25.06.09