Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Veter og varder i Vestfold

Gruppe 6.3, høsten 1984

Vitafjellet

Brev fra 1300-tallet forteller at den snaut 40 m høye Hølåsen inn for Lahellefjorden i Sandefjord het Vitafjellet. Her sett fra "Dronningen" på Freberg. Foto: 16.09.79


I Eiriksønnenes saga, Heimskringla, forteller Snorre at trønder og vikværinger hadde vært kong Håkon den Godes beste venner. Det vil vel samtidig si at vikværingene - de som bodde ved Viken/Oslofjorden - i stor grad fulgte kongens lover og bestemmelser. Eirikssønnene - som ikke likte seg så godt blant vikværingene - ble opphav til en av kong Håkons viktige og landsomfattende lover som har med vårt tema å gjøre. I kapittel 20 i Håkon den Godes saga beretter Snorre:

Efter denne striden satte kong Håkon en lov for hele landet langs kysten og så langt inn i landet som det lengste laksen går, han gjorde en ordning her for alt bygd land, delte det i skipreider, og skipreidene delte han i fylker. I hvert fylke var det fastsatt hvor mange skib det skulde være, og hvor store de skulde greie ut fra hvert fylke når det var budt op almenning, og almenning skulde de ha plikt til å greie ut, når det kom utenlandsk hær i landet. Med slikt opbud fulgte det også at de skulde gjøre veter (ildvarder) på de høie fjellene, slik at en kunde se fra det ene til det andre. Og folk sier at på syv netter gikk hærbudet fra søndste veten til det nordligste tinglaget på Hålogaland.
(Gjenngitt etter: Holtsmark-Seip: Snorres kongesagaer, Oslo 1942.)

Vi kan regne med at våre forfedre vikværingene fulgte dette påbudet om vetene, ja, kan hende hadde man her dette påbudet før kong Håkon gjorde det landsomfattende. Opprinnelsen går for deler av landet tilbake til en tid tidligere enn skreven historie. I en langt senere tid ble vetene - eller vardene/baunene - et bilde på det nasjonale sinnelaget og på viljen til å forsvare en spirende frihet. I diktet «Varde» skriver Per Sivle:

Det høyrdes ved Nott
eit Dunder paa Dør Og Husbond vaknar
spring fram og spør:
«Kva er det, som bilar?»
«Jau, no må de ut! for Varden lyser
paa Høgenut!»
Og kvar Mann visste i same Ande,
at no var det kome Ufred til Landet.

Og gjev det aldri
maa verta sagt,
at Landet ligg
utan Varde-Vakt.
Og logar kje Varden
paa Tind og Nut, han logar i Hjarta
hjaa Noregs Gut. Ja, brenn, du Varde,
du signade, klaare, bjartare, høgre
Fyr kvart eit Aaret!

l Sinklarvisen skriver E. Storm:

Barnet ble dræbt i moderens skjød, 
saa mildelig det end smiled;
men rygtet om denne jammer og nød 
til kjernen af landet iled

Baunen lyste, og budstikken løb 
fra grande til nærmeste grande, 
dalens sønner i skjul ei krøb 
det maatte hr. Sinklav sande.

Hva finnes det av virkelig historiske fakta om denne ordningen som Håkon den Gode satte i system over hele landet?

Ennå står noen veter - vardebål - reiste. Nevnes kan Ulvik Varde på Vrågåfjell i Rollag, Olberg Varde i Vestre Slidre og Brandvollsten Varde i Alvdal.

I de gamle landskapslovene og senere lovtekster finnes omfattende bestemmelser om ordningen. Mer nærværende blir likevel det hele på bakgrunn av de mange åser og fjell over hele landet som har vete eller varde festet til navnet, og har bevart dette gjennom hundreder av år.

Men hvorfor er det to forskjellige ord for det samme? Det er historisk betinget og viktig å kjenne til om man ønsker å diskutere det gamle varslingssystemet.

Ordene vete eller vite/viti (dialektiske versjoner) og varde har begge gammelnorsk utspring og betyr «viser, tegn, merke». Forskjellen markerer materialet merket er utført/laget av, henholdsvis treverk og stein. Sannsynligvis i annen omgang fikk vete en tilleggsbetydning: Varsling med bål fra bestemte fjelltopper, en betydning som senere tid også overførte til begrepet varde.

Dr. Johan Fritzner sier i «Ordbog over Det gamle norske Sprog» (1896) om viti «1.) Tegn, mærke. 2.) Signal, navnlig om Brændestabel, der antændtes for saaledes at give Varsel om fiendligt Indfald i Landet.» Om varda sier han: «Varde, pyramide- eller kegleformig Stendynge som opsættes for at tjene til Mærke.» Vardemerking av sjøleden langs kysten og av veifar over fjellet er godt kjent.

Foruten i norsk er vete/vite i betydningen lyssignalisering bare kjent i islandsk og færøysk. På dansk heter det bavn, senere baune. På gammelsvensk er det tilsvarende ordet bøte, på yngre og moderne svensk vårdkase. I de gamle norske områdene Båhuslän, Jämtland og Härjedalen finnes flere fjell som har navn sammensatt med vete/viti. Dette skulle tyde på at varslingssystemet er av norsk opprinnelse. Forskere har ment at utspringet er å finne i vestnorsk område.

Gulatingsloven 311 gir inngående og strenge bestemmelser om «vete-vakt» - Vm vita vorðu -, om hvordan vakten på fjelltoppene skulle ordnes. Magnus Lagabøters landslov (1274-75) og Magnus Lagabøters bylov (1276) gjentar stort sett Gulatinglovens bestemmelser, men gir enkelte tillegg og straffen for forseelser blir noe mildnet. (Se S. E. Hougen: Vardåsene. Kulturminner, våren 1984.)

Det siste kjente lovpåbudet fra middelalderen gir Håkon 5. Magnusson i 1318. Der pålegger han bøndene ved Tunsberg og Follo at de skal bygge viter og vakthus slik loven påbyr. Nå var våre forfedre ikke så lovlydige lengre tydeligvis. Bøndene hadde nemlig satt seg opp mot sysselmannen. 1 1319 dør imidlertid kongen, og det synes som om leidang og viter forfaller og går i glemmeboken gjennom nær 300 år.

Det blir en dansk konge som gjenoppretter den gamle norske vaktordningen. Med Christiern IV Norske Lov fra 1604 kommer nye bestemmelser, og det er nå sammenblandingen vete - varde oppstår. Kongens skrivere var vel ikke så godt kjent med det gammelnorske språket. Begrepet vetevakt -vita vorðu (vita varðr) - blir oversatt til «Vedvarder» i lovens kap. IV «Udfare- eller Landsværnsbalken». Der kan vi lese (gjengitt etter I. Gulowsen: De gamle varder):

Vardekart

Er der feide formodendis paa riget, da skal vædvarder oc vardehusze færdig gjøris. Ombudsmand skal lade bønderne tilsige vædverder færdig at gjøre paa steder, de aff gammel tid verit haffuer. De bønder, som bor i den fjerding næst hosz vædvarder, skulle varder oc vardehusze bygge met tag paa oc fire dørre paa huert husz....

Ombudsmand skal steffne thing oc tilsige bønderne at holde vagt. Tre frelse oc fuldmyndige, indenlands føde mend, der øyenen, ørren oc fødder ere helbrede paa, skal holde vagt oc vere paa varden, naar de tilsiges... 
Middagstider skal mand paa varden gange oc sidde der til anden middag oc icke afgange, uden den ene ganger den andens erinde. Soffue de mend, paa varden vagt holde, skulle oc brende vædvarden sønder eller nordenforre, da haffue de forbrut deris boeslod....

Konningens ombudsmand skal tilskicke skjellige mend, som hver dag skal randsage vagten oc bestille, at altingest dermed gaar ret til..

Ved utbruddet av Gyldenløve feiden i 1675 ble bestemmelsene om vakthold ved vardene innskjerpet etter lovens påbud, og Christian V's norske lov gjentok de gamle forordningene, men i noe enklere form. Under den store nordiske krig 1700 - 1721 var vardene i full aktivitet. Siste gang de var tent, var i krigsårene 1807 - 1814. Da var de i full orden og i bruk. I Sverige holdt vaktordningen seg noe lengre. Bestemmelsene ble innskjerpet 1853 i forbindelse med Krimkrigen.

De gamle stedsnavnene kan holde seg uendret eller lite endret gjennom lange tider og er - brukt med forsiktighet - historisk kildemateriale av uvurderlig betydning. Dette gjelder også vete- og varde-fjellene. Vi må imidlertid være oppmerksom på at mange av vardenavnene har forbindelse med fornyelsen av vaktordningen på 1600-tallet. Av disse er det særlig mange på Østlandet. Fjell med varde-navn kan tidligere ha vært vete. Kamfjord-varden het tidligere Kamfjord-veten. Men på langt nær alle varder har middelaldersk eller forhistorisk utspring. Er vete med i navnet, kan vi sannsynligvis være noe sikrere.

I Vestfold finnes i dag rundt 25 fjell som har vete eller varde knyttet til navnet eller har skriftlig belegg for at de har hatt det. Av disse ligger den alt overveiende delen sør for en øst-vest linje gjennom Tønsberg, og hovedtyngden av disse er kystnær. Lokal tradisjon, som ikke har fått nedslag på dagens kartverk, kan øke det nevnte tallet.

7 av fjellene må ha vært veter, og 5 av disse ligger med god kontakt til sjøleden. Ved Kjerringberget i Tjølling har Vettadalen ved siden av bevart navnet. Kamfjord-varden i Sandefjord het, som nevnt ovenfor, tidligere Kamfjord-veten. Hølåsen ved bunnen av Lahellefjorden i Sandefjord nevnes i brev fra slutten av 1300-tallet som Vitefjell. Sundåsen like innenfor Stokkes syd-grense ble tidligere kalt Stokke-veten, og på Nøtterøy finnes Vetan med navnet fortsatt i full bruk. Disse 5 vetene ligger med Høiåsen/Vitefjellet som et slags geografisk senter. Fjellet er bare 39,5 meter høyt, og bortsett fra nevnte kilde har navnet vært glemt. Det kan sannsynligvis bety at det ikke ble med i Christian IV's nyordning, men kan ha hatt stor betydning i den eldre tid.

Lenger inne i fylket finner vi Vettakollen i Hvarnes og Vetan nær Andebu sentrum.

Listen over vardåser - eller valåser som de heter på lokalmålet - blir lengre. Vi må regne Vardåsen i Skoger som tilhørende det gamle Vestfold. Ellers finnes Vardås i Ramnes, Bergan-Varde like ved siden av Vettakollen i Hvarnes, Vardås i Kodal, med Vardedalen ved siden av, Fjærevardåsen i Øst-Kvelde og en Vardås øst for Hedrum kirke. Brunlanes har en hel rekke. Vest for Farris ligger Varde-berget og Vardeåsen like ved siden av hverandre. Videre ligger Vardåsen øst for Mørjefjorden, Varden på Arøya, den lave Varden vest for innseilingen til Hummerbakkfjorden (kan betydningen av navnet her være en annen?) samt Anvik-varde. Ved Stavern finnes Vardefjell som senere fikk navnet Signalen fordi fjellet var et ledd i den optiske telegrafs kystsignallinje som var i funksjon rundt hundreårskiftet mellom 17- og 1800-tallet. En rekke av vardene langs kysten fra Flekkefjord til svenskegrensen var viktige ledd i denne signallinjen.

I Tjølling ligger Varden på Gon, Vardåsen på Eftang, og mot Sandefjordsfjorden ligger Håkavikvarden. På Vesterøya, ved Auve, i Sandefjord ligger Vardås, og på Nøtterøy nord for Vetan ligger nok en Vardås. Tjøme har, merkelig nok(?) - ingen kartfestede varder, men det kan nevnes at Torås, Eianefjellet og Herkelås var ledd i kystsignallinjen. At Borre-området med sine markerte gravhauger også står uten vete-/vardåser er noe overraskende, men dette arket i Kulturminne-serien skal bare konstatere —ikke filosofere.

Litteratur
I. Gulowsen: De gamle Varder. Hist. tidskr.,4. rekke, 5. bind, Kra 1909. 
Jacob Sverre Løland: Vitane - vårt norrøne varslingssystem. Ætt og Heim. Rogaland Historie- og Ættesogelag 1968.
Boris Kleiber: Alstadsteinen i lyset av nye utgravninger ved Kiev. Viking 1965.
Nils Vilhelm Søderberg: Gotländska vårdkasar. Arkiv 1947.
Se ellers: Kult.hist. leksikon for nord. middelalder. XIX. Oppslagsord Varde og Vete. Oslo 1975.
Om «Kysttelegrafen» se: F. Beutlich: Norges Sjøvæbning 1750 - 1809, kart s. 330.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 23.04.09