Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Møller, Vilhelm: Tønsberg Tønne 

Gruppe 3.7, høsten 1984

Tønsberg tønne

Fra Historielagets vandring til Tønsberg Tønne, 13/9 1981. Foto: Jan Eric Møller


l et større norsk leksikon heter det at navnet Tønsberg Tønne har sammenheng med et nes som ligner en tønne. Den som er lokalkjent ytterst på Østerøya, vil nok lete forgjeves etter et nes som ligner en tønne; derfor finner vi leksikonets forklaring særdeles tvilsom. I det vakre billedverket «Oslofjord-boka» kan en lese at Tønsberg Tønne tidligere var bygd i tre og hadde form av en avstumpet kjegle. Kjeglens tønnelignende form har saktens gitt sjømerket navn, heter det. Denne forklaringen er heller ikke særlig overbevisende. For hvordan kan en avstumpet kjegle ha en tønnelignende form?

Vi tillater oss å gi en egen forklaring: Navnet Tønsberg Tønne har vært i bruk siden kong Sverres tid, ettersom det er nevnt i Sverres saga. Innseilingen til Tønsberg var så viktig at den måtte markeres på en spesiell måte; å bære opp stein til et sjømerke ville ikke la seg gjøre uten de største anstrengelser. Langt lettere kunne de få laget en markering i treverk, og hvorfor ikke bruke en svær korntønne? Kanskje den ble anbragt oppe på en stake, slik vi vet de gjorde noen hundre år senere.

Skriftlige kilder gir oss praktisk talt ingen opplysninger om Tønsberg Tønne. Lorens Berg skriver i sin bygdebok «Sandeherred» at det synes å ha vært et sjømerke her (en tønne?) allerede på kong Sverres tid, for det fortelles at Sverre med sin flåte forfulgte baglerne langs Tjøme og videre, og tok et av deres skip ved tønna på Skågan.

Merkelig nok finnes det et bilde fra 1865 som viser Tønsberg Tønne. Det er ellers overmåte sparsomt med billedstoff fra vårt distrikt i tiden før 1880. Men den kjente fyrdirektør C. F. Diriks har i sine kostelige «Skisser fra reiselivet i Norge» et bilde der vi ser en gruppe dekkspassasjerer ombord i en båt, og i bakgrunnen konturene av det ytterste Østerøy med Tønsberg Tønne. Selv om Østerøy bare er skissert i enkle streker, kan en tydelig se at Tønsberg Tønne består av en stake, og på toppen av staken noe som ligner en liggende tønne.

La oss referere en notis i Sandefjords Blad 23. juli 1892:

«Det kjente sjømerket Tønsberg Tønne er falt ned. Stokken hvorpå tønnen stod, var avbrukket, antagelig rammet av lynet under tordenværet søndag.»

Tønna byttes ut
Når ble så stokken og tønna byttet ut med det solide sjømerket i stein som står der i dag? Heller ikke det vet vi eksakt. Men eldre folk fra Eian har fortalt oss at «tønneguttene bodde der i tiden rundt århundreskiftet, da holdt de på med å mure.» Om dette er riktig, så skulle altså det nåværende sjømerket Tønsberg Tønne være oppført i stein omkring år 1900.

Det er forøvrig vanskelig å forstå at man ikke ganske tidlig fikk satt opp en fyrlykt på dette stedet som er så viktig for kystfarten. Tanken var oppe til drøftelse allerede i 1891, heter det i Sandefjords Blad høsten 1907. Senere ble planen drøftet i 1904, men uten resultat. Om du spør folk utover Østerøy, så får du ikke noe sikkert svar. Men Fyrdirektoratet kan fortelle oss at fyrlykten ved Tønsberg Tønne kom opp i 1940. Så er det kanskje ikke så rart at det er blitt glemt. For det hendte jo atskillig annet det året -

Og selv om fyrlykten ble montert og prøvekjørt i 1940, så skulle det gå fem lange krigsår før lykten kunne kaste sitt lys utover sjøen og veilede skip som trengte hjelp i navigeringen.

Farlig farvann
Hvor mange skip har forlist ved Tønsberg Tønne?
Det vet vi ikke, og får vel heller aldri vite det. Men den som har opplevd en høststorm ved Tønna, i et eller annet fartøy eller som tilskuer fra land, vet at her ute kan en seilas i hardt vær være kritisk og farefull.

La oss berette en tragedie fra året 1907: 

Det lille dampskipet «Union I» av Skien var gått fra Oslo tirsdag 11. desember kl. 5 morgen med kurs for Skien, lastet med stykkgods. Utpå formiddagen var skipet innom Vallø, der endel av lasten ble losset. Ved 13-tiden var «Union I" observert ved Vrengen, og i sundet ropte kapteinen over til en møtende båt og spurte om det var mye sjø utenfor. Fra skipet ble det da ropt tilbake at sjøen utover i fjorden var svært grov, og at det var best å vente på roligere vær. Men «Union I» fortsatte. Det var snøtykke og storm fra SO med voldsom sjø, het det i avisen dagen etter.

En ung jente fra Eian mente å ha sett skipet ved 14-tiden. Kort etter kunne folk på Stiger høre lange støt fra en dampskipsfløyte. Det skulle bli det siste livstegn fra en dødsdømt båt.

Ut på ettermiddagen ble det funnet en død mann i fjæresteinene i Tallakshavn. Kort etter kom det drivende en livbåt, og også i den lå det en død mann, visstnok kapteinen. Han lot til å være i 50-års alderen, og hans klokke var stanset på 3.18. Åtte-ti dager senere ble vraket funnet på 22 favner vann, to kabellengder nordvest av Stauperluva. Baugen var vendt mot Tallakshavn. Hele besetningen, åtte mann, alle fra Skiensområdet, var omkommet. Det ble sorg i mange hjem rett før jul.

En vakker maikveld i 1960 kom Arendalske Dampskipsselskaps «Bjørgvin» i sin ordinære rute på vei nordover. Skipet hadde nettopp pasert Lyngholmen, og skulle skrå over fjorden sør for Tønneskjærene. Her er en farlig båe, vanligvis merket med rød stake, «Blytampens kost.» Men staken var blitt tatt av sjøen siste vinter, og ny stake var ikke kommet på plass. Dette burde nok skipets offiserer og losen visst - så hadde kanskje «Bjørgvin» seilt den dag i dag. Men i den lyse fine maikvelden gikk skipet på båen med 13 mils fart, hvoretter den krenget over og ble liggende med babord slagside. På fjerde dagen etter grunnstøtingen gled skipet av båen. Utover formiddagen frisknet været på, med grov sjø. Dermed sa «Bjørgvin» takk for seg og gikk ned.

Det kan være så mangt å minnes når en sitter på en fjellkolle ytterst mot havet og lar fantasien få arbeide. Men så må vi klatre ned igjen fra kollen med det gamle sjømerket. Bak et lindekratt finner vi et par nattfioler, her har de gjemt seg godt, og om kvelden står de og dufter for å lokke til seg natt-sommerfugler. Naturen er såvisst full av under. Og vi skal ikke hindre den vakre blomsten i sin lek med sommerfugl, vi lar den få stå der.

Men sørvesten er begynt å friskne til, og i natt kan det bli ruskevær rundt Tønsberg Tønne —

Kilder

Lorens Berg: Sandeherred.
Vilhelm Møller: Sandar. Grend og gård 1850-1870. Bind Ill                                                                                 Norges fyr og merkevesen gir i sine publikasjoner bare korte informasjoner om fyrlykter langs kysten vår.

Ellers er det som allerede nevnt, svært sparsomt med skriftlige kilder om dette emne.

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 28.01.09