Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Møller, Vilhelm: Arven fra seilskutetiden

Gruppe 10.1, høsten 1983

Bark

 

Barken «Haabets Anker», bygd på Hystadverven 1840 med Christen Christensen som reder. Samme reder hadde tidligere en slupp med samme navn. Navnet var populært. 13 skuter fra Sandefjord med navnet er kjent. Foto vennligst utlånt av A/S Thor Dahl's rederi.


Selskutetiden sier vi — og tenker kanskje på «Christian Radich», vår elegante fullrigger, byens stolthet, kanskje det vakreste skip som er bygd på Framnæs. Eller vi tenker på 1800-tallets store seilskuteflåte, skonnerter som står inn fjorden etter sommerens turer til Østersjøen, eller de store seilskip på langfart, kanskje rundt Kap Det gode Håp til Melbourne i Australia, eller rundt Kap Horn til Vancouver i Canada. Å, som bestefar kunne fortelle!

Vi tenker på skuteredere med dristige planer og sikker sans for gode rater, vi tenker på førstereisguttenes drømmer om en stor og rar verden under fremmede himmelstrøk. Og tankene går også til familiene i den lille sjøfartsbyen, der hjemmets økonomi var avhengig av fortjenesten ombord, for far, bror eller sønn. Seilskutene ga livsgrunnlaget, midler til brød og klær, et lite hvitmalt hus som de kunne kalle for sitt eget.

Men virkeligheten var også noe annet enn drøm og god fortjeneste. For rederen kunne det være et sjansespill, krise og konkurs, like ille som våre dagers skipsfartskrise. For seilskutemannskapene kunne det være uker og måneder i ensom seilas over uendelige hav, ensidig og mangelfullt kosthold, ofte utrivelige boforhold i en ruff, der alle var stuet sammen, uten noen form for privatliv. Angst for storm og orkan, lengsel etter hjem og familie. En reise fra Norge til Australia kunne ta fire måneder.

I dag er det meste glemt. Men er seilskutetiden bare historie. begivenheter i fortiden som er oss mer eller mindre uvesentlige, uten reell betydning for mennesker som lever tre, fire og fem generasjoner senere? Eller har seilskutetiden skapt egenskaper eller impulser som vi bør være takknemlige for?

Folk i Sandefjord levde med ansiktet vendt mot sjøen. Havna, fjorden og havet ga livsmuligheter. Skipet ble i folks bevissthet en nødvendig del av virkeligheten. Slik hadde det vært bestandig. Tenk på helleristningene av skip på Haugen ved Jåberg, tenk på skipssettingen på Elgesem, tenk på skipet i Kongshaugen på Gogstad.

Hollendere og tyskere, kom hit med sine skuter og kjøpte tømmer. Men vi lærte tidlig å ta etter: vi bygde skuter selv, og begynte å forstå verdien av å handle med fremmede folk, folk på den andre siden av havet. Skuteverftene og skipsfarten ga levebrød, virksomheten på sjøen ga impulser, tiltakslyst pågangsmot. Vi fikk en imponerende seilskipsflate: i 1875 var 162 seilskuter hiemmehørende i vårt tolldistrikt. I 1890 var tallet omtrent det samme - men skutene og den samlede tonnasje adskillig større.

Erfaringene fra seilskutetiden, kunnskap om skipsbygging og oversjøisk handel ga oss muligheter til å føre næringen videre - i alle fall inntil i dag.

Vi vil også tro at erfaringene fra seilskutetiden har gitt oss tradisjoner med menneskelige verdier: vissheten om at en må bruke sine evner, sitt pågangsmot, sin fantasi for å lykkes i livet. Seilskutefarten kunne gi store prøvelser: mange forsvant uten å etterlate seg spor. På Østerøya hendte det at ni husmødre ble enker på samme dag.

Men livet måtte ga videre, optimismen måtte bevares, tro og håp, det var livsgnisten.

Fra gammel tid har skipet vært et symbol for kirken, et symbol som skal minne oss om at vi er på reise, fra vugge til grav. «Jeg er en seiler på livets hav» heter det i en salme.

Da Vesterøy kirke ble bygd, falt det menigheten naturlig å henge et «kirkeskip» ned fra takhvelvingen, et seilskip fra var egen flåte, «Haabets Anker» bygd på Hystadverven i 1840. Skutemodellen ble skjenket av konsul Lars Christensen. Hans oldefar var skipets reder.

Slik skal «Haabets Anker» i Vesterøykirken minne oss og kommende generasjoner om en tid i vår historie da sjø og skip var en del av hverdagen for de fleste. Men «Haabets Anker» skal også minne om at menneskelivet er som en seilas — der hver enkelt er ansvarlig for kurs og manøvrering.

Også dette kan kalles en arv fra seilskutetiden.

 

LITTERATUR:
Knut Hougen: Sandefjords historie. Oslo 1920.
Haakon Hansen og Johan Knap: Seilskip i Sandar og Sandefjord Sandefjord 1962.
For Vesterøy kirke se: V. Møller: Kirkebrosjyren «I ditt lys ser vi lys». Sandefjord u.å.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 25.06.09