Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: "Likdør" på Hasle?

Gruppe 5.1, høsten 1983

Østgavlen våningshuset

Det eldste partiet av østgavlen på våningshuset, Nedre Hasle, revet 1956. Veggen var til da kledd med stående raftepanel. Et stående panel har tidligere vært festet med trenagler, se de runde prikkene. Naglene/dymlingene sto bevart igjen inne i tømmeret. Det hadde tidligere vært dør direkte inn i stua og et lite vindu til loftet. Over døra var det spor etter et svalstak. Steinmuren er baksiden av bakerovnen som sammen med skorsteinen fylte store deler av kjøkkenet. Til høyre for bakerovnen vises den antatte "likdøra".
Oppmålt og tegnet av forf. 1956.


I 1956 ble et gammelt våningshus på gården Nedre Hasle, gnr. 47, bnr. 9, revet. Det hender ofte at glemt og gjemt bygnings- og kulturhistorie kan komme fram når paneler taes av. Det skjedde også her, og østgavlen ble en sterkt «talende» vegg. Tømmerveggen viste en rekke inngrep, bl.a. en igjenkubbet åpning, bredde fra 58 til 61 cm, høyde 77 cm, underkant 85 cm over svill-stokkens underside. Åpningen var tydeligvis raskt utført, og nødtørftig tettet igjen. Har åpningen tjent som en «likdør»?

Menneskene har gjennom århundrer hatt varierende forestillinger om døden og den døde. Tanker om «gjengangere» har sittet dypt og skapt uro og frykt. Selv om den døde var kjær og avholdt, ønsket ingen vedkommende tilbake som spøkelse.

Den islandske «Eyrbyggja saga» regnes som en god kulturhistorisk kilde, sannsynligvis skrevet rundt år 1200 og omtaler tiden (ca.) 884-1031. I kap. 33 fortelles det at Torolv Bægifot en morgen satt død i høgsetet. Sønnen, Arnkell, kommer og steller liket. Deretter bryter han hull i veggen bak den døde, og ut gjennom dette tas liket.

«Egilsaga» tar opp samme tema i kap. 58. Egil steller sin døde far, Skallagrim, og ber etterpå husfolket ta redskap og bryte i stykker veggen på sørsida. Siden bæres Skallagrim gjennom huset og ut gjennom hullet i veggen.
Det gis ingen forklaring på eller bakgrunn for denne handlemåten. Vi må regne med at skikken var vanlig kjent da teksten ble skrevet og at det var unødvendig med nærmere kommentarer.

Dansken Frederik Troels-Lund forteller i sitt kjente verk «Daglig liv i Norden i det sekstende århundre» (14. bok «Død og gravferd», Oslo 1941, s. 565) om hva som måtte gjøres for å hindre den døde i å ta noe med seg eller i å komme igjen, bl.a. ved å prøve og villede vedkommende ved å ta båren ut gjennom et vindu som ellers stod gjenspikret, eller de fulgte en eldre skikk ved å bryte hull i gavlveggen og løfte ut båren der. Han viser bl.a. til gamle gårder i Vestjylland hvor det kunne vises spor i muren av en slik «likport». (En av T-Us kilder, H. F. Feilberg: «Dansk Bondeliv saaledes som det i Mands Minde førtes navnlig i Vestjylland», København 1910, s. 43f ), viser en skisse av gavlen på gården Darum med sporene etter en gjenmurt «likport». Feilberg gir imidlertid en mer rasjonell forklaring: Dør og gang var så trang at en voksen manns likkiste ikke kunne tas ut. Isteden ble steinene under den murte buen tatt vekk, kisten løftet ut, og når følget kom fra kirken, var hullet gjenmurt.

Johan Meyer («Fortids Kunst i Norges Bygder. Telemarken: Lunde, Bø og Seljord. Kristiania 1918, s. 11) nevner at skikken med likdør har vært svært utbredt i Telemark: «Mangfoldige gamle stuer bærer spor etter den. —Den dødes orienteringsevne blev vistnok forstyrret ved at baaren førtes mangfoldige gange rundt om kirken, før den blev sænket ned. Men skulde han trods dette finde tunet igjen, maatte han ikke kunne slippe ind der, hvor han var baaret ut og hvor han nu vilde banke paa. Disse likdøre har derfor aldrig karm eller hurd. Det ret gjennemsagede tømmer er straks efter utbæringen sat paa plads igjen og fæstet saa godt som mulig.»

At åpningene var uten karm eller hurd (kinning = den avsmalning av tømmerstokkene som var vanlig inn mot vindus- og døråpninger ) passer godt på hullet i gavlen på den revne Hasle-gården. Oppmålingstegningene viser avflating - kinning - av tømmerstokkene mot de andre igjenstengte åpningene, døråpningen og loftsvinduet. Den antatte likdøra mot høyre (nord) på veggen var ruskete utført og sto uten kinning.

 Antatt likdør

Øvre del av antatt "likdør" og deler av tømmerlaftet. Legg merke til hvor raskt og dårlig arbeidet med åpningen er utført. Foto forf. 1956.


Huset var sammenbygd med en gjennomløpende midtgang. Østre del med stue og kjøkken var eldst. På vestsiden var det bygd til stue med kammers. Taket var samtidig blitt bygd om, sannsynligvis rundt 1820-årene. Den eldste delen er anslagsvis bygd tidlig på 1700-tallet eller sent på 1600-tallet. Larvik grevskap eide da gården, som så mange andre i distriktet.

Tømmeret i østgavlen på «Gamlestua», Østre Tørrestad, gnr. 2, bnr. 9, som nå eies av Sandar Historielag, er gjennombrutt av en åpning som minner om den omtalte på Hasle, bredde 45 cm, høyde 59 cm, underkant 85 cm over nåværende gulv. Åpningen ble synlig da panelet på kjøkkenet ble fjernet. Den var ikke gjenkubbet da, og står uten kinning, men er så smal at den døde må ha vært tatt ut og lagt i kiste etterpå. Det var vel ikke helt uvanlig at kisten med den døde sto i uthuset. Åpningen kan ses i rommet nå.

Det finnes lite av muntlig tradisjon i vårt område om dette temaet. Sannsynligvis ble det snakket lite om slikt, og skikken har vel også ligget litt på siden av kirkens lære.

Ved å fjerne paneler på andre gamle bygninger så tømmeret blir synlig, vil flere likdører kunne finnes, og Sandar Historielag er interessert i alle tips.

LITTERATUR i tillegg til det som er nevnt i teksten:

Kult. hist. leksikon for nord. middelalder, bind X, oppslagsord «Lik». 
Kristoffer Visted og Hilmar Stigum: "Vår gamle bondekultur" I. Tredje utgave, Oslo 1975, s. 444.
Bjarne Hodne: «A leve med døden». Oslo 1980, s. 102.

 

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 08.04.09