Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Henrik Sandberg: Thaulow-fontenen på Christopher Hvidts plass

Gruppe 4.7, høsten 1982

Thaulow-fontenen

Thaulow-fontenen på Christopher Hvidts plass med smijernsrekkverket fra N. H. Sandbergs smie. Etter eldre prospektkort.


Det var Sandefjord Bads grunnlegger, dr. Heinrich Arnold Thaulow, som i 1875 skjenket støpejernsfontenen som nå står på Christopher Hvidts plass til Sandefjord kommune som en utsmykning i bybildet.

Noen år etter at Sandefjord Bad var åpnet i 1837, ble Thaulow lege ved Blaafarve-verket på Modum, der han også grunnla Modum Bad. Som ny badelege i Sandefjord ble J. T. Ebbesen ansatt i 1839 —, en dyktig og avholdt lege, tidligere ansatt i Risør. Ebbesen ble også byens ordfører i flere perioder fra 1843 til 1875.

De økonomiske forhold ved Badet var ofte vanskelige, særlig omkring 1870-årene. Dr. Thaulow, som var hovedaksjonær i Sandefjord Bad, fulgte godt med i driften og ga nå Ebbesen skylden for den dårlige økonomi og det manglende vedlikehold. I 1872 hendte det en ulykke ved sjøbadet, da en svensk sjømann druknet, antagelig på grunn av en svikt i badetrappen, noe dr. Ebbesen og hans inspektør fikk skylden for. Gamle og nye skrøpeligheter, store og små, virkelige og innbildte ble omtalt, også i hovedstadsaviser. Dette kom meget beleilig for dr. Thaulow som gjerne igjen ville overta Sandefjord Bad, og som eneinnehaver ved oppkjøp av aksjer.

Dr. Ebbesen var nå blitt en eldre mann, så tidspunktet for en reorganisering var også beleilig. I 1873 ble den tidligere fri adgang for alle til badeparken opphevet. Fra nå av ble det innført betaling for andre enn badegjester, en meget upopulær bestemmelse som ble begrunnet med at Badet trengte inntekter.

I 1874 ble dr. Thaulows svigersønn, C. A. Knudsen ansatt som ny badelege da dr. Ebbesen hadde søkt avskjed og Thaulow hadde kjøpt opp alle aksjer i Badet.

Heller ikke dr. Thaulow var på den tid persona grata i byen, og det var vel for å snu stemningen at han kom på den tanke å skjenke byen en fontene. Men også denne gaven skulle medføre kritikk. Ja, det var en taktløshet, en tilsiktet fornærmelse mot byen, skrev Sandefjord Tidende. Grunnen var at Thaulows gavebrev ble sendt til magistraten og ikke til formannskapet!

«For byfogden måtte jo kjenne til den uvilje som hersket hos en flerhet av byens borgere på grunn av ringe imøtekommenhet fra Thaulows side.» Saken endte med at dr. Ebbesen som da var byens ordfører, viste seg fra sin dannede side og mottok gaven med stor takk. Men så ble det nesten en ny intrige. Hvor skulle fontenen plasseres? Her var meningene delte.  Donator ønsket at fontenen skulle stå på byens lille torv, mens formannskapet og andre anbefalte plassen foran Sandefjords nye kirke — innviet 10/12-1872 i «Hvidteparken», og slik ble det.

Så kom den store bybrannen i 1900, da kirken ble lagt i ruiner. Etter gatereguleringen ble fontenen montert på Christopher Hvidts plass med vannbasseng og jernstakitt fra N. H. Sandbergs smie. Her ble fontenen stående i mange år med et «brudeslør» over seg i form av en liten vannkaskade som livet opp fra vår til høst.

Men tidens tann tærer, så også med fontenen, som med tiden ble så skrøpelig at kommunen fant det tilrådelig å demontere det hele og lagre støpejernet intil videre.

Så i 1963 fikk byen en donasjon fra fabrikkeier Odd Gleditsch — en vakker barnegruppe laget av Ørnulf Bast, og hva kunne passe bedre som erstatning for fontenen på Hvidts plass? Her ble så skulpturen montert, men etter noen år begynte stadig flere å savne fontenen, og ga uttrykk for ønske om å få den restaurert og tilbake på den gamle plass , og med anmodning om å finne en bedre plass for barneskulpturen. Etter en tid ble dette kravet imøtekommet. Skulpturen ble flyttet til Kirkeparken, foreløpig satt ut på et plenområde uten vanntilførsel, men nå montert i en liten plaskedam til pryd og glede. — Og Thaulow-fontenen kom igjen tilbake på Christopher Hvidts plass, men dessverre ikke helt som i gamle dager.

Jernstakittet er blitt borte, antagelig havnet hos en av byens skraphandlere for flere år siden, og «brudesløret» er ikke som det var.

Maskinsjef O. B. Andersen arbeidet med flere finesser og forslag til forbedringer for vannspruten, men etter hans bortgang for noen år siden, er man ennå ikke kommet nærmere en brukelig løsning. Vi får bare håpe at fremtiden kan løse problemet, og kanskje det også med tiden kan bli satt opp et nytt smijernsstakitt rundt bassenget så alt blir som i gamle dager.

 

Hvidst plass med fontenen
Vinterbilde som viser fontenen fylt av snø. Senere ble fontenen dekket av panellemmer til beskyttelse om vinteren. Ovenfor fontenen sees gatelykt og vannpost. Under vann­posten sto en steintro. Bildet er tatt før smijernsgitteret var oppsatt. Eldre foto.

 

LITTERATUR:
Om badlegene, se: Hougen, Knut: Sandefjords Historie I, Oslo 1928, s. 275-277.
Om badet: Kurbadets venner v/Gro Laheld Lundh: KURBADET. Kulturminneserien (Sandar Historielag) våren 1982, gruppe 5.7 med omfattende litteraturliste.

 

 

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 03.02.09