Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Møller, Vilhelm: Skipsverft med tradisjoner

Gruppe 10.1, høsten 1981

Christian Radich

Framnæs-pensjonister ombord i «Christian Radich» Foto: Sandefjords Blad, 1978.



Hva er tradisjon?
Ordet kan vel forklares på mange forskjellige måter, men la oss her forsøke det slik: Når et norsk skipsverft gjennom de siste hundre år har greid å holde kontinuerlig drift, gjennomlevd og overlevd alle økonomiske kriser, bygd skip som spenner fra 1800-tallets minste seilskuter til vår egen tids moderne spesialskip, som har vært distriktets viktigste arbeidsplass gjennom de siste 4-5 generasjoner og gitt levebrød til utallige familier — da kan vi med rette bruke uttrykket tradisjon. Også når det gjelder de mennesker som har hatt og har sitt arbeid på dette skipsverft, så kan vi følge en tradisjonsrik linje fra de «skutevervene tømmermenn» som gikk de titusen skritt på sine ben fra Vaggestad, Fevang eller Rørdalen gjennom skog og mark i all slags vær, til sin 14 timers arbeidsdag — til vår moderne tids industriarbeider med egen bil og 40 timers arbeidsuke.

Framnæs Mek. Værksted — vi tar vel ikke munnen for full av store ord når vi sier at dette skipsverft gjenspeiler det viktigste hundreår i vår sjøfartshistorie. Men la oss begynne forfra:

Sandefjords sjøfartshistorie begynner egentlig på de mange større og mindre skuteverft som lå langs strendene, fra Sand og Skravestad i nord til Hystad i sør. Kontorsjef Haakon Hansen har i sin verdifulle lille bok «Skipsverver i Sandar og Sandefjord» samlet opplysninger om i alt 36 verver hvor det ble bygd seilskuter. Ikke alle var i virksomhet samtidig, og kapasiteten var høyst forskjellig. Vi vet f. eks. om verver som bare har satt ett eller to fartøyer på vannet. Blant de betydeligste nevner vi Lahellevervene, Kamfjordverven og Rødsverven på Framnes. I «Den Norske Sjøfarts Historie» heter det at skipsbyggingen i Sandefjordsdistriktet på 1800-tallet var livligere enn i noe av Vestfolds øvrige distrikter.

Mot slutten av 1800-tallet var seilskutene på vei ut av historien. I Lahelle gikk det siste skip av stabelen i 1878, på Kamfjord de to siste i 1886 og 1891. Men verftet på Framnes fikk en lykkeligere skjebne, og kom til å overleve tidsskiftet fra seil til damp.

På det nåværende Framnæs Mek. Værksteds grunn lå det egentlig flere små skuteverver, og navnene veksler mellom Rødsverven, Klavenessverven, Søebergsverven og senere også Framnæsverven. Den første spire til en mekanisk industri skriver seg fra 1861, da Joseph Lyhmann etablerte et mekanisk verksted. I 1884 ble det anlagt slipp for hvalbåter og andre mindre fartøyer. De siste seilskip av tre ble bygd i 1892 og 1895 - og dermed blir de avløst av stålskip. La oss forresten ta med en etternøler, barken «Polaris» (med hjelpemotor) fra 1912. Den var bygd som ekspedisjonsskip og ble året etter solgt til polarforskeren Shackleton, som døpte skipet «Endurance»; det ble knust av isen i Weddellhavet høsten 1915.

Skaperen av storindustrien på Framnes er kommandør Christen Christensen f. 1845, d. 1923, som allerede fra 1860-årene drev Rødsverven. Han er karakterisert som «en edel blanding av tradisjon, fantasi, skaperevne og virketrang, med en ekstra teft når det gjaldt å finne gode medarbeidere». I første rekke må nevnes ingeniør Ole Wegger. Under Christen Christensens og Ole Weggers fremsynte og dynamiske ledelse skapte de et skipsverksted som ble stedets største industribedrift, A/S Framnæs Mek. Værksted.

Vi har ovenfor nevnt at dette skipsverftet gjennom sin virksomhet kan sies å gjenspeile det viktigste hundreår i vår sjøfartshistorie; vi kan ikke gå i detaljer, men får nøye oss med å peke på noen av de markante trekk i denne utvikling: overgangen fra seil til damp: sel-bottlenose — og hvalfangstens epoke med det mer avanserte fangstmateriell; overgangen fra damp til motor; de siste halvt hundreårs variasjon i byggeoppdrag i fangstfartøyer, tankskip, tørrlasteskip, ferger — og som siste spesialitet: bygging og reparasjoner av borerigger.

La oss så til slutt nevne 4 av verkstedets byggeoppdrag av helt spesiell karakter, og som kan tjene til a gi oss et slags historisk perspektiv: Selfangeren «Jason» fra 1881, som i 1888 landsatte Fridtjof Nansen og hans menn på Grønland for skiferden over innlandsisen, en skute som ellers var på forsøksturer etter retthval i Antarctis, og som fra 1899 gjorde tjeneste som ekspedisjonsskip for hertugen av Abruzzerne. Videre den første flytedokk fra 1884 som ble sjøsatt til hurrarop fra tusen tilskuere og med kanonsalutt fra fangstbåter, mens byens butikker holdt lukket fra kl. 13 til kl. 15 — videre byggingen av en kopi av Gogstadskipet «Viking», som etter stabelavløping i 1893 høstet verdensberømmelse da den samme år seilte over Atlanterhavet til verdensutstillingen i Chicago. Og endelig fullriggeren «Christian Radich» fra 1937, skoleskipet med full seilforing på 1350 kvm, berømt ikke minst gjennom filmen «Windjammer».

Jo, tradisjon skulle være et berettiget uttrykk om skipsverftet på Framnes.

 

LITTERATUR:

Knut Hougen: «Sandefjords Historie, bind I og II, kapitlene skipsfart og industri. 
L. J. Vogt: Rødsverven i Sandefjord og kommandør Chr. Christensen.
Haakon Hansen: Skipsverver i Sandar og Sandefjord.
Haakon Hansen og Johan Knap: Seilskip i Sandar og Sandefjord.
Hans Bogen: A/S Framnæs Mek. Værksted 1898-1948.
Vilhelm Møller: Sandar, bind II: Om skutevervene i Sandars østbygd. Framnæs Mek. Værksted vil bli omtalt i bind III.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 25.06.09