Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Per Thoresen: Fevang-feltet

Gruppe 1.1, høsten 1981

Fevangfeltet

Fevang-feltets mest markerte haug. Foto: Simen Gjerseth.


Ra-ryggen — denne jevne morene-kammen som strekker seg fra Borre i Nord til Mølen i syd (bare gjennombrutt av noen få vassdrag) — har alltid vært den viktigste ferdselsåre på land i Vestfold. Både nordpunktet og sydpunktet av ferdselsåren markeres med overdådige gravfelt fra eldre og yngre jernalder. Selv om Mølen-feltet og Borre-feltet er de mektigste vi har, står de i merkelig kontrast til hverandre. Etter nylig avsluttede utgravninger på Mølen vet vi imidlertid at ulikheten mer skyldes naturforholdene enn en fundamental forskjell i begravelsesskikker.

Mellom disse to enorme gravansamlingene kan Ra-rygggen fremvise hauger av samme slag — dog i mindre format — i et meget stort antall. Bøkeskogen i Larvik, Elgesem og Fevang/Hørdalen er viktige stikkord i denne forbindelse.
Fevang helt nord i Sandefjord storkommune må fra gammelt av ha vært en viktig jordbruksenhet. Før dreneringsteknikk for alvor var utviklet, var de sandholdige, høytliggende dyrkingsområder de mest ettertraktede. På Fevang kan således mang en mektig bonde ha hørt hjemme.

I forhistorisk tid var det vanlig at mektige menn ble gravlagt nær travle ferdselsårer. Det var også vanlig at de ble gravlagt i nærheten av sin gård (eller helst på gårdens grunn). I Fevang-området kunne man tilfredsstille begge disse krav. Dette er kanskje forklaringen på at vi finner eksepsjonelt mange gravhauger fra de ulike jernaldre på Fevang.

Jens Kraft skrev om Fevang-gårdene omkring 1820: «Paa disse Gaardes Grund ere mange Gravhøie». De mest optimistiske hevder at området kan ha inneholdt 150-200 gravhauger. Den store arkeologiske autoritet i Norge i annen halvpart av forrige hundreår, antikvar N. Nicolaysen (han som grov ut Kongshaugen på Gokstad), grov i tiden 1869-1873 ut 77 fortidsminner på Fevang. Etter Nicolaysens tid har det også vært gravd. 11953 ble det således gjort et enestående gullfunn — et funn som vi straks skal vende tilbake til.

Fevang-feltet har vært gravplass i mange hundre år. Gravskikkene her har vekslet noe. I den første «jernalderen» — de 4-5 hundreårene før vår tidsregning — brente man gjerne den døde og la asken sammen med små personlige effekter ned i en urne som igjen ble gravd ned på flat mark. Slike flatmarksgraver har man funnet flere av. I århundrene som fulgte, ble haugbegravelser mer vanlig. Haugene på Fevang har ulik form — rundhauger, langhauger og røyser. De har inneholdt både brent og ubrent gods. Tyngdepunktet av disse gravhaugene skriver seg fra vikingtiden — den siste av epokene før den kristne kirke overtok den sjelelige omsorg for den døde og de etterlatte. I tillegg til hauger og flatmarksgraver finnes steinsetninger. Nicolaysen skriver at han i 1869 «restaurerte» en steinsetning bestående av 6 steiner i en krets og en 7. i midten.

Samlet har Fevangfeltet gjemt på et rikt og uhyre variert arkeologisk materiale som vitner om den jevne velstanden i området. Fra eldre jernalder er det funnet bruksgjenstander (leirkar, bronsebeslag til trespann, spinnehjul), det er funnet våpen (tveegget sverd, spydspisser, stykker av skjoldbule og skjoldhåndtak, doppsko av bronse fra sverdslire). Videre er det funnet atskillige pyntegjenstander — delvis fra kvinnegraver — så som en masse perler, spenner av bronse og sølvringer med tøyrester.

Innenfor denne siste funngruppen er det en gjenstand som rager meget høyt. Det er et ørlite (et 3 cm langt) hengesmykke av gull (en «gullberlokk») fra et av de første hundreårene etter Kristus. Det er dette smykket som skriver seg fra gravingen i 1953. Hengesmykket er pæreformet og har påloddede, snodde gulltråder og en klase av «gullperler» i underkant. Smykket representerer gullsmedkunst på et meget høyt nivå og er viden berømt og flittig kopiert i vår tid.

Vikingtidsmaterialet består for en stor del av de samme gjenstandskategorier som det eldre materialet. Foruten våpen er det funnet atskillig seletøy i mannsgraver fra denne perioden. Fevang-vikingene hadde nok blitt inspirert av den vest-europeiske feudalkulturen (i allfall når det gjaldt kampformen). Tidens båtbegravelser har også avleiret seg i vårt materiale. l en grav ble det av Nicolaysen funnet klinknagler fra båt. Trerester av båten fantes ikke. Det er derfor rimelig å tro at vikingen — liksom mange andre — hadde blitt brent i sin båt før haugen etter ham ble reist.

Kvinnegravene fra vikingtiden har også gitt betydelige tilskudd til våre arkeologiske museer. I en grav med diameter 12-13 meter fant Nicolaysen to skålformede bronsespenner, 4 glassperler, spinnehjul, bronsenål og gulltein.
Summen av dette blir at Fevang er et av de rikeste arkeologiske felt i Vestfold. Hovedveien og bebyggelse har brutt mye av den forgangne storhet. Men med det nylig ryddede bøketresområdet på østsiden av E-18 like nord for smed Abrahamsens berømte flenseknivsmie, er Fevang fremdeles verdig en egen utflukt for arkeologisk interesserte. Mer spennende blir turen når man tenker på at området ennå kan skjule store skatter fra forhistorisk tid.

 

LITTERATUR:
Lorens Berg: «Sandeherred» Kristiania 1918 s. 14-23.
Sigurd Grieg: Vestfolds Oldtidsminner, Oslo 1943 s. 367-382.
Gunnar Christie Wasberg: Sandar Bygdebok, Sandefjord 1968, s. 249-257 (ved F. Gaustad).
Vestfoldminne 1972: «Gravfeltet på Fevang» av K. Vibe-Muller.

 

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 26.01.09